Den fremmede fuglen satt helt stille i treet. Hun betraktet det sorte fåret under seg. Han var annerledes enn de andre sauene. Hun så det. Ikke bare var han sort og de andre hvite, men han skilte seg ut. Han gikk sine egne veier, mens resten alltid gikk i flokk.

Hun hadde fulgt med han i flere dager. Var nyskjerrig på hvem han var, og hvorfor han alltid gikk alene. Var det et valg han hadde tatt? Eller var det de andre som ikke ville ha noe med han å gjøre?

Hun fløy ned på den nederste grenen for å se bedre. For noen nydelige øyne han hadde. Så følsomme og snille…

– Hva glor du på?

Den fremmede fuglen skvatt. Hun hadde vært så opptatt med å betrakte dette dyret, at hun helt hadde glemt alt som het skikk og bruk. Når hun tenkte etter, så var ikke dette en sjeldenhet. Hun glemte det rett som det var i sin iver etter å utforske og finne ut ting.

Hun visste ikke helt hva hun skulle svare. Hadde ikke helt regnet med dette … at dyret skulle snakke til henne.

– Jeg kikker bare på verden, jeg svarte hun. Den er så vakker.

-Verden vakker? Hvilken planet kommer du fra? Her er jo bare elendighet.

– Det er det vel ikke. Se deg rundt. Se på trærne, blomstene, det grønne gresset, insektene som surrer rundt. Er ikke det vakkert, sa den fremmede fuglen ivrig.

– Og når sola skinner som i dag, gjør den verden enda vakrere enn den er på en uværsdag.

Det sorte dyret kikket seg rundt. Hadde egentlig ikke tenkt så mye over alt dette før, at det var vakkert, at verden faktisk var et nydelig sted. Han hadde egentlig vært mest opptatt av seg selv, og sin elendighet. Han hadde alltid vært annerledes. De andre var hvite. Han sort. Noe de andre påpekte til stadighet. Det hadde vært perioder i livet han hatet den sorte pelsen så høyt, at han skulle gjort hva som helst for å bli hvit som de andre. Ingen av de andre ville være sammen med han. De sprang rundt i flokk, gikk i flokk og spiste i flokk. Han sto utenfor alltid.

Tiden alene kunne ha ødelagt han, men det hadde heller gjort han sterkere. Han hadde tidlig måtte lære å stå på egne ben, og finne sine egne meninger. De andre tenkte ikke på noe. Ikke annet enn hvor de skulle spise og drikke. Hvis noen sa noe, var alle de andre enige. Han forsto det ikke. Forsto ikke hvordan de aldri satte spørsmålstegn ved noe de andre i flokken sa.

Så ja, han var sterk,  han var selvstendig og han tenkte mye på hvorfor og hvordan, men at verden var vakker. Det hadde han aldri tenkt før.

– Når du sier det sånn, så er det jo vakkert her, men det betyr jo ingenting så lenge de som bor her, er helt råtne.

– Det gjør det vel, sa den lille fuglen ivrig. Vi kan se det vakre, og fokusere på det, og overse det andre. Det gjør det bedre for oss selv, og jeg tror faktisk at det også kan gjøre en i flokken blir nysgjerrig på oss utenfor.Det holder med en. En som forandrer seg. En som ser noe annet. Det kan få den ene til å begynne å lure på hvorfor vi er så lykkelige. Vi som ikke har noe, eller noen.

– Jeg tror ikke de vil se det, eller bry seg. Flokken jeg kommer fra, ser aldri utover. De ser kun hverandre. Det var en tid da jeg var lam, at jeg skulle ønske jeg var en av dem. Men nå trives jeg alene. Trives med å tråkke mine egne stier. Jeg trenger ikke å få flokken til å følge meg.

– Kanskje ikke du trenger flokken, men flokken trenger deg.

Fuglen kikker bort for å se om han hører etter, og det gjør han. Hun ser at sauen følger interessert med på det hun sier.

 – De trenger deg til å forandre seg. Til å bli bedre sauer. Til å se at det finnes andre måter å tenke og være på, og at det faktisk går an å være lykkelig da også. Det er det du må vise dem. La dem bli nysgjerrig på deg. La dem finne noen hvorfor?

– Jeg er en fremmend fugl, sa den lille fuglen, med en sang ingen forstår. Jeg trives heller alene enn sammen med fugler som synger sin tillærte sang. De tror de forstår hverandre, men de synger bare sanger andre har lært dem. De tør ikke synge sin egen sang, av redsel for at de andre ikke skal like den, eller le av den.

Den fremmede fuglen ser sørgmodig bort på det sorte fåret, før hun  fortsetter.

 – Jeg tror de  er redde. Redde for at de ikke skal klare det…. å synge sin egen sang. Du vet det er skummelt for mange fugler å kun stole på sin egen stemme. Det er vanskelig å vite hvilke konsekvenser som kommer, hvis de synger noe helt feil.

Det sorte fåret rister på hodet.

– Dere fugler har iallefall et valg om hvilken sang dere vil synge. Jeg har aldri hatt det. Ingen har likt meg. Ingen har villet være sammen med meg. Jeg har vært alene. Alltid.

Sauen ser opp på fuglen med tårer i øynene.

– Det var ingenting jeg kunne gjøre. Ingenting. Fargen min var feil. Jeg var feil. Jeg kunne ha farget ulla hvit, men det hadde ikke hjulpet. Alle hadde visst at jeg egentlig bare var et sort får, så jeg ga opp. Aksepterte det… at jeg var annerledes og alltid ville være alene. Det har vært tøft, men jeg begynner å venne meg til det. Har det veldig bra i mitt eget selskap egentlig.

Den lille fuglen flyr en liten runde, før den igjen setter seg på en gren nær det sorte dyret.

– Jo, det er sant som du sier, kjære får.

– Jeg har hatt et valg. På en måte har jeg det. Allikevel føles det ikke sånn, fordi jeg ikke har klart å synge andres sanger. Sanger uten følelser, uten glede, uten sorg. Bare tomme ord og toner, som ikke gir noe til noen. Ikke til de som synger den, og ikke til de som hører. Alt er bare tomt pjatt.

Den lille fremmede kikker oppover mot himmelen. Opp mot uendeligheten.

– Jeg vil ha venner som liker meg som den jeg er, selv om jeg er en fremmend fugl. Eller kanskje det er riktigere å si, jeg vil ha venner som liker meg fordi jeg er en fremmed fugl. Fugler som kan synge sine sanger sammen med meg i dur og moll og flerstemt. Sanger ingen har sunget før.

Den fremmede fuglen stopper opp litt, før hun fortsetter.

– Jeg har alltid elsket å lytte til sanger fra andre fremmede fugler. Hørt på deres sorgtunge toner, ord og lykkelige kvitter.Det har gjort meg lykkelig Det har gjort meg nygjerrig og vitebegjærlig, og gjort at jeg måtte skape min egen sang, sier hun ivrig.

– Å være en fremmed fugl. har gjort meg alene, men gjort så jeg kan synge om ensomhet. Det har gjort at jeg har opplevd sorg, men funnet en måte å omgjøre mørket til noe vakkert i min sang. Det har gitt meg følelser, så jeg kan synge fra dypet i meg selv. Det har gitt meg håp om å treffe andre fremmede, som i dag da jeg møtte deg.

Den fremmede fuglen kikker ømt bort på fåret.

-Du vet, selv om du er et sort får og jeg en fremmed fugl, og vi er veldig ulike, så snakker vi samme språket. Språket som snakker fra hjerte til hjerte. Vi forstår hverandre.

– Jeg føler iallefall at jeg forstår deg, sier fuglen plutselig litt usikker. Tenk om ikke følte det slik hun gjorde.

– Jeg er helt enig med deg, svarer det sorte fåret.

-Selv om du er fugl og jeg et stort dyr, så føler jeg for første gang at jeg har funnet en ekte venn. En venn som liker meg. En venn som syntes fargen min er helt ubetydelig. En venn som snakker samme språk.

Den fremmede fuglen begynte å synge en ny sang. En sang om spesielle venner. En sang om to, som ble ett vennskap.