Den største energityven vi har, er negative mennesker. De kommer som et vått ullteppe som blir tredd nedover oss. Prater og prater og prater om hvor elendig livet deres er. De selv føler seg lykkelige etterpå, for endelig å ha fått tømt seg. Tilbake sitter vi helt utslitte, mens de endelig har fått litt ny energi.

Det andre er de som ikke har noen som helst interesse av deg. De bare prater og prater og prater om seg selv og sitt. Det er helt umulig å komme inn med egne ting, selv om vi prøver aldri så mye. Det blir isteden en timelang monolog, hvor vi, hvem vi er eller hvordan vi har det, er fullstendig uinteressant. Da de endelig går, føles det som en befrielse fra noe vi har blitt fanget inn i uten å være en del av. Også her sitter vi igjen helt utslitte, mens den andre går med et stort smil og fornyet energi.

Allikevel er den aller største energityven oss selv. Hvordan kan det være mulig tenker du kanskje nå? Vi er jo sammen med oss selv hele tiden. Det er nettopp derfor det er så viktig hvordan vi snakker til oss selv. Hvis vi hele tiden har en kritisk stemme på skulderen, som aldri er fornøyd med oss, så blir vi slitne. Negative tilbakemeldinger suger energi. Vi blir slitne.

Nå høres det kanskje dumt ut, men jeg tror det er veldig viktig å si fine ting til oss selv. Gi oss fine tilbakemeldinger, ros oss selv for det vi gjør og for at vi er akkurat den vi er. Vi er unike. Vi er fantastiske. Vi er snille. Vi er arbeidsomme. Vi er tøffe. Vi er likt. Vi er elsket. Alt dette fordi vi er oss selv. Vi trenger å høre positive ting om oss selv, og det er ikke nødvendigvis noe som må komme fra andre. Hvis vi er flinke til å rose oss selv, så er dette egentlig nok. Da vet vi vår egen verdi. Noe som også beskytter oss om noen sier det motsatte. For vi vet at dette ikke stemmer. Vi kjenner oss selv best. Ikke de andre.

Klarer vi å være vår egen bestevenn, så er jeg sikker på at vi også får mye mer energi til å bruke på oss selv, på andre og på det vi liker å gjøre.