Jeg er takknemlig! Jeg er født i et trygt land. Jeg slipper å være redd hele tiden. Jeg slipper å lure på om dette er dagen jeg skal dø, når jeg slår opp øynene om morgen. Jeg har tak over hodet, uten å være redd for at det skal bombes i stykker mens jeg sover. Jeg har mat på bordet hver dag, og jeg spiser noen ganger mer enn jeg har godt av. Jeg er en av dem som vant i Lotto da jeg ble født! Jeg bygde ikke landet. Det gjorde de før meg… og oljepengene. Jeg var heldig der.

Når alt blir borte

Når alt blir borte, må du finne på noe. Når halve leiligheten er bombet vekk når du kommer hjem fra jobb, så er tiden inne til å finne et nytt sted å bo. Når du går helt rolig sammen med en venn, og plutselig får vennen revet fra deg av to militære, som mishandler han til det ugjenkjennelige, da er det på tide å reise et annet sted å pleie vennskap.

Jeg har venner fra hele verden i min bekjentskapskrets. De fleste av dem mennesker som har vært på flukt. Mennesker med hver sin historie, hver sin grunn til å forlate alt og alle de er glad i. Familier blir splittet, drept, hjemmene deres ødelagt. Gode minner, blir erstattet med traumer. Ingenting blir som før. Ikke her, og ikke om de reiser tilbake engang.

De flykter for å få en fremtid hvor de slipper å være redde. Et trygt liv i frihet for seg, for familien sin, for barna sine. Det finner de ikke lenger i sitt eget land.

En åpen hånd

De aller fleste menneskene på flukt jeg kjenner, kommer fra Syria. Fra en borgerkrig. Den verste krigen av alle, hvor de må kjempe mot sine egne. Jeg kjenner folk fra tre ulike sider, og alle med det til felles, at de ikke vil drepe sitt eget folk. De kom med åpen hånd, men vi er et skeptisk folkeslag. Mange vegret seg for å ta i mot den. Hva om de ikke var så høflige og gjestfrie som de utga seg som? Hva om de skjulte noen skumle hensikter? Heldigvis ser det ut til at flere og flere innser at det er veldig mange flotte mennesker som kommer hit som flyktninger.

Flyktningvenn

Selv ville jeg bli flyktningvenn, og meldte meg på kurs. Jeg fikk aldri tildelt en flyktning, så jeg måtte finne dem selv. Jeg fant et helt mottak med flyktninger, og var der flere ganger i uka i flere år. En flott gjeng, som stadig var i forandring, etter hvem som måtte flytte ut, og hvem nye som kom inn. Noen hadde flyttet 5-6 ganger etter de kom til Norge. Ærlig talt så forstår jeg ikke hvorfor dette ble gjort?

Den første tiden

En av dem sa til meg i ettertid at han ikke visste hvordan han skulle ha overlevd den første tiden i Norge, om det ikke hadde vært for meg. Han hadde nok det, men den første tiden for dem var vanskelig.

Visstnok hadde de kommet frem hit de skulle, men problemene ble ikke borte for det. Det var nok å bekymre seg for. De hadde alle noen som var igjen, eller i fengsel. Det kom alltid noen bomber, og det er ikke lett å sitte her, mens de som betyr noe må leve i frykt.

Ikke hadde de penger (70kr pr dag). Ikke kunne de språket. De visste ikke noe om kulturen vår. De var helt umulig å bli kjent med nordmenn. De var bekymret for familien som fremdeles var i hjemlandet. De var redde for å få avslag. Og de hadde ingenting å finne på, da de ikke fikk lov til å jobbe.

Jeg kom inn i livet deres som et avbrekk, vil jeg si. De kom ut av rommene sine når jeg kom, pratet (de som kunne engelsk oversatte for de andre), laget mat, te, kaffe, spilte kort, lærte norsk, spurte meg om alt mulig rart om kulturen vår, om språket vårt. De sang og spilte sanger fra hjemlandet sitt, lærte meg å danse deres folkedanser, så på bilder av hjemsted og familie.

Jeg tok de med på turer, hjem, på stranda, på diskotek og vi hadde så mye moro. Jeg hjalp dem med å lese offentlige dokumenter, bestille på nett, få bankkonto, bestille togbilletter, snakket og skrev brev til UDI og mer.

En gang hadde guttene til og med ordnet med Surprice party for meg på bursdagen min, og de kom med den utrolige historien, for å få meg til å komme akkurat når jeg skulle. Jeg gikk fem på. Trodde ikke de skulle gjøre noe sånt.

De hadde slukket lyset, pyntet kaker og jeg ble møtt med tente lys og bursdagssang. Er det noe rart til jeg er glad i disse guttene?!?

Kanskje har dette gjort at den første tiden deres, ble litt lettere, men jeg vil vel si at de ga meg mer tilbake enn jeg ga. Jeg vil si at denne tiden har vært en av de aller beste i livet mitt.

Etter hvert flyttet de rundt omkring i Norge, gikk på skoler, utdannet seg og fikk jobber, så det ble litt stress å besøke alle. Jeg sa det var bedre når de bodde på mottaket. Da var de samlet, men det er de IKKE enige i. Nå har alle minst en jobb, og hverdagen er travel. Det er slik det skal være.

Jeg har jevnlig kontakt med flere av dem, har vært i tre syriske bryllup og føler virkelig at livet mitt har blitt mye rikere etter jeg ble kjent med alle disse flotte menneskene.

Vi er likere enn vi tror. Det handler bare om å respektere hverandre.