Jeg må nesten skrive om Pride, og om det som skjedde natt til 25.juni 2022

Min sønn ringte meg på natta. Han gråt og var helt i sjokk. Sa at en hadde skutt 25 stk  på London Pub, hans stamsted.  Han hadde ikke vært der. Hadde vært på håndballfest et annet sted. Kjæresten hans skulle ha vært der, men var sliten og ville heller slappe av hjemme.

En annen jeg kjenner, skulle dit med noen venner, men køen var så lang, så de gikk et annet sted. Da de gikk London Pub senere, var det fortsatt kø, så de dro isteden hjem.

Så tilfeldig og så nært. Det kunne ha vært dem om bare …

Ikke alle var like heldige.

De VAR på London Pub denne sommernatten. Lykkelig uvitende om hva som snart skulle skje.

Skuddene som plutselig skar gjennom luften og forvandlet en vakker sommernatt, til et mareritt med hylende, blødende mennesker overalt. Et syn som minnet mer om en krigssone, enn en festglad aften.

To ble drept og 19 hardt såret, men også de andre som var der fikk sår … på sinnet.

Det gjorde også noe med de som pleide å være der, som sønnen min, de som kjente noen som ble skutt eller var vitne til det. De vil også få sår.

For plutselig kom døden så altfor nær. Hatet! Hatet mot dem, som elsket noen av samme kjønn.

Sønnen min ringte, fordi han var redd for at jeg skulle tro at han var en av dem.

Sider på Facebook ble opprettet, hvor de kunne skrive at de var trygge. Sannheten var at plutselig så var det veldig mange som ikke følte seg trygge lenger, men de levde.

Jeg klarte nesten ikke å snakke om det dagen etter, uten å kjempe mot gråten. Følte at jeg nesten hadde mistet sønnen min, fordi en gal mann ble så provosert av at noen elsker hverandre. Hvordan kan noen hate noen som ikke gjør mer galt enn å følge hjertet sitt? Viser sin kjærlighet til den de elsker?

Jeg forstår det ikke. Dette er ikke noe noen velger å være. Ingen blir homofile fordi det er kult, eller in. Ingen lager mer vanskeligheter for seg selv, enn nødvendig. (som å få barn)

Det er noe de er født som, og jeg syntes det er så flott at så mange kan komme ut av skapet sitt, forteller at de blir tiltrukket av personer av samme kjønn som dem selv, eller at de føler seg fanget i feil kropp, eller elsker å gå i kvinneklær, selv om de er menn, og at alt dette er helt greit.

La dem gjøre det! La dem få være seg selv! Kjærlighet er aldri feil.

Ingen skal behøve å skamme seg, fordi de er glad i noen.

Vi trenger Pride, og vi trenger denne markeringen, for å vise folk her i Norge, og ikke minst folk i alle de landene homofili fortsatt er forbudt, at det faktisk er mange rundt om som kjemper for dem.

Det må være helt forferdelig bo i et land, hvor man må skjule en så stor del av seg selv, i redsel for å bli fengslet, torturert og straffet.

Selv i Norge i dag, er mange redde for å bli avvist av venner og familie, om de forteller hvem de er.

De bærer kanskje hemmeligheten med seg hele livet.

Derfor er Pride markeringen så viktig. Den kan gjøre at flere tør å gå ut av skapet sitt.

Jeg elsker Pride! Gleden, paradene, karnevalet, stemmingen, alle folkene. Det gir så mye håp. Håp om mer mangfold, mer toleranse, og mer aksept om at vi er forskjellige. Det er jo det som gjør et samfunn så spennende.

Natt til lørdag 25. juni 2022, ble alt forandret. Skuddene og hatet til en gal ekstrem mann, forvandlet gleden, håpet og kjærligheten, til redsel. Paraden ble avlyst.

Folk gikk i tog allikevel. Folk holdt sammen, men appellene uteble. Det samme ble festen og musikken dagen etter. Men også her kom tusenvis av folk.

For å vise at kjærligheten er sterkere enn hatet.

Noen mener at Pride, paraden og oppstusset, kan virke provoserende.

Jeg mener det må være noe galt med mennesker som lar seg provoser av glede, mangfold, toleranse og kjærlighet.

Det som skjedde natt til 25. juni 2022, var IKKE ofrenes feil. Det var var en psykisk syk mann, som misbrukte sin religion i sin ekstreme tankegang.

Derfor er det viktigere enn noen gang, at Pride har kommet for å bli.

Kjærlighet er for alle!