Tess

For mange år siden så jeg en film på kino av Roman Polanski, som het Tess. Natasja Kinski spilte hovedrollen.

Det er veldig sjelden jeg husker slike faktaopplysninger, men denne filmen gjorde et dypt inntrykk på meg. I mange år sa jeg at dette var den beste filmen jeg hadde sett, men ingen hadde hørt om den.

Den handlet om en ung kvinne som ble voldtatt. Hun ble fordømt, mens voldtektsmannen ikke engang ble anmeldt. Det var hennes feil. Hun som hadde stolt på ham, forvrengt hodet hans.

Mannen hun elsket ville ikke ha henne, da hun fortalte ha, om voldtekten og alt endte veldig trist.

Jeg tror filmen gjorde så stort inntrykk på meg, fordi dette var slik det var. Kvinnene ble dømt, selv om de var den uskyldige parten. De var fristerinner, og de ble sett på som urene og brukt, om en mann hadde hatt samleie med dem.

Selv om det var gjort under tvang, ble kvinnene sett på som synderen. Mannen, stakkars, var jo bare en mann, og det var da ikke så lett å styre sine lyster.

Det var så urettferdig.

Plutselig ser jeg at det er en mini-serie som het Tess på TV2 Play.

Var det den samme historien?

Som filmen jeg hadde sett?

Jeg trodde egentlig ikke det, men begynte å se på den.

Jeg liker jo historiske serier. Serier og filmer som viser hvordan folk levde før.

Det tok litt tid før jeg kjente den igjen. Mange år siden jeg hadde sett filmen, så mye var glemt. Men det var den.

Det var den samme historien.

Om den samme Tess.

I gamle dager var det mange unge jenter som jobbet på gårder.

Mange av dem, som ble voldtatt av gårdseieren, slik som Tess i filmen.

Noen ble kanskje også forelsket i sjefen sin.

Men ble de gravide, ble de ofte kastet på «hue og ræva» ut.

Dette var gjerne fattige jenter, som med dette brakte skam over familien sin.

Barnefarens skyld i dette, ble aldri nevnt.

Det var ikke han som brakte skammen med seg.

Det var hun.

Heldigvis var ikke alle slik. Noen tok ansvar også den gangen.

Min tippoldefar, Oluf Sigrid Severin Møller, var en slik mann. Han var rik, og han hadde et forhold til hushjelpen sin, Cecilia.

Da hun ble gravid, kastet han henne ikke på dør, som mange andre ville ha gjort.

Han kjøpte et hus til henne og sønnen, Jacob og forsørget dem i alle år.

Han skrev også at han var faren til min oldefar i kirkebøkene, men at moren var ukjent. Dette for å gjøre det beste for sønnen, regner jeg med.

Resten av familien visste ingenting om Jacob, før testamentet ble lest opp etter hans død, og min oldefar arvet like mye som de andre barna.

Det var mye urett mot kvinner den gangen, men det var nok også flere redelige menn, slik som min tippoldefar.

Vi må ikke glemme dem.