I dag er det den internasjonale flyktningdagen. Ikke akkurat en dag å feire, men virkelig en dag det er viktig å markere.
Det har aldri vært så mange mennesker på flukt, som det er i dag. De flykter fra krig og forfølgelse og de flykter fra miljøkatastrofer.
Men hvem er de, disse flyktningene? De er vanlige mennesker som deg og meg. Mennesker som kun vil ha et hjem, et sted de kan føle seg trygge. Nå må de leve i redsel, utsette seg selv og sine for farlige fluktruter. De vet de kan dø på overfarten, men det vil de uansett om de ikke gjør noe. Nå har de i alle fall et håp om et bedre liv. Et liv de kan føle seg trygge i.
De er uønsket. Blir behandlet verre enn forbrytere. Verre enn vi behandler dyr. De blir sperret inne bak høye piggtrådgjerder med militær som passer på. I telt, med få toalett (festivaldoer, som velter under høst og vinterstormene i Hellas) og enda færre dusjer. Her må de leve, uten annet avbrekk enn timelange matkøer hver dag. Nå får ikke alle mat lenger heller. Slik blir flyktninger behandlet. Mennesker som ikke har gjort mer galt enn å bli født i «feil land»
Europa vil ikke ha dem. Ikke Norge heller. Selv om vi hele tiden får høre at vi må få flere barn, vi trenger flere folk, flere skattebetalere, for å ha råd til å betale for de eldre, som det blir fler og fler av.
Mange av dem er velutdannet, håndverkere, vilje til å starte egne bedrifter, og er mennesker vi trenger. De har store ressurser, om de bare fikk bruke dem. Isteden må de leve et uverdig og apatisk liv i en flyktningleir. En leir som ødelegger dem mer og mer desto lenger de blir værende.
Europa er stengt. Retten til å søke om beskyttelse, blir mer og mer oversett, neglisjert. Det blir stadig vanskeligere å få asyl. Menneskelige hensyn betyr ingenting lenger. Vi er lei … av å høre om, tenke eller bry oss. Faktisk har vi kommet så langt som å kalle dem som flytter til Sveits for flyktninger, mens de som flykter med livet som innsats, ofte bare blir nevnt som migranter.
«De er jo så mange» «Vi kan hjelpe dem der de er»
Ja, de er mange, men vi kan hjelpe mange flere. Fokuset i landene som kan gi dem beskyttelse, burde være «Hvor mange er vi i stand til å gi beskyttelse», istedenfor å kjempe om å ta imot færrest. Kjempe for å gi det verste ryktet, så ingen vil hit. Har vi glemt evnen til å sette seg inn i hvordan andre har det? Hvordan det hadde vært om det var deg? Dine barn? Din familie?
Vi kan ikke hjelpe dem der de er. Det er derfor de er på flukt.
Men vi kan prøve å finne løsninger, som er bedre. Mer menneskelige. Løsninger som kan hjelpe mennesker til å føle seg verdifulle, ønsket, likeverdige, respektfulle. Vi kan mer, hvis vi vil.
Vi kan jobbe for fred. Jobbe for nedrustninger. Jobbe for bedre kommunikasjon. Det er våpen og krig som skaper flyktninger. Ikke flyktningene selv. Derfor burde det aller viktigste være, å gjøre alt for å oppnå og bevare fred.
Ingenting er mer nedbrytende og ødeleggende for mennesker, dyr og jordkloden, enn krig er. Istedenfor å drive maktkamp om hvem som er sterkest, eller hvem som har størst og flest våpen, burde viljen og engasjementet vært å unngå krig. Våpen koster og ødelegger.
Fokuset burde være på krigene, våpenbruket, diktatorene, IKKE på ofrene. Det er ikke flyktningene, som er de skyldige. Det er det dem de flykter fra, som er.
Vi er så opptatt av miljø, av jordkloden, men miljø er mye mer enn ozonlaget, forurensning, dyr, natur og ren luft. Miljø er også mennesker. Vi må ta vare på hverandre, for å få et bra klima og miljø. Vi har bare en jord. Hvorfor ikke ta vare på den og de som bor der også?
