Lenge leve kjærligheten!

Juni er måneden vi feirer kjærligheten.

All kjærlighet mellom to som elsker hverandre.

En måned som feirer glede, farger og mangfold. Vi er forskjellige, og det gjør verden mer spennende.


Kjærlighet er aldri feil.


Det burde iallefall ikke være det.

Ingen skulle behøve å skamme seg. Skjule hvem de er forelsket i. Skjule hvem de er tiltrukket av.

For alt dette er jo akkurat slik vi er. Noen liker de tynne, andre de fyldige, høye, lave, mørke, lyse … og noen liker dem av samme kjønn.

Så enkelt, og så vanskelig for noen.


Dette er ikke et valg noen tar, eller en sykdom som kan kureres.

Dette er slik vi er skapt.

Noen er mer feminine og andre mer maskuline, enn det som er «normalt» for deres kjønn. Andre har lyst til å pynte seg i vakre dameklær, selv om de er menn. Mens andre igjen føler ubehag over å være i sin egen kropp. De har feil kjønn.

Men ingenting er feil. Vi er bare forskjellige.


Slik er det, så hvorfor ikke bare akseptere og respektere at ikke alle mennesker er like. Det skaper mangfold, og det er spennende.


Heldigvis er det lettere å ha en annen legning i dag, enn det var for bare få år siden, men allikevel er det fremdeles mennesker som ikke aksepterer annet enn hetero-seksuelle.

Fremdeles er det noen som bruker homo som skjellsord.


Selv om LHBT (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er mer akseptert nå, er de dessverre mer utsatt for vold enn andre, og transpersoner mest.


I undersøkelser EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) har hatt over levevilkårene for skeive i Europa, viser det at selv om det er gjort fremskritt på en del områder, finnes det fremdeles store og økende utfordringer.


Undersøkelsen hentet inn svar fra over 100.000 personer fra alle EUs medlemsland.


Den viser at mange flere har en mye større åpenhet om sin seksuell legning og/eller kjønnsidentitet, sammenlignet med tidligere år.

Allikevel er det litt under halvparten, som fremdeles av ulike grunner, IKKE våger å være åpne om hvem de blir tiltrukket av.


Dette syntes jeg er veldig trist å lese. Seksualitet er en veldig stor og viktig del av hvem vi er, og at så mange føler de må skjule en så stor del av seg selv også i 2024, er helt forferdelig.


Alle trenger å bli elsket for den vi er.

Når vi ikke kan være oss selv for å få den, blir kjærligheten betinget, og betinget kjærlighet, er ingen sann kjærlighet.


Rapporten viser også at det er høyere forekomst av trakassering, mobbing og vold. Faktisk viser den at 1 av 5 skeive hadde opplevd fysisk eller seksuell vold i løpet av de siste 5 årene. Vold var særlig høy hos interkjønn-personer.


Rapporten viste også at veldig mange unngikk å vise følelser offentlig, som å holde hender, fordi de var redd for vold og andre reaksjoner.
Over halvparten sier de har opplevd trakassering minst en gang i løpet av det siste året.


Mer enn 1 av 3 skeive opplever diskriminering, men få rapporterer. Diskrimineringen fant sted innenfor samfunnsområder som utdanning, helsesektoren, boligsektoren og i sosiale sammenhenger. Diskrimineringen er høyest for trans- og interkjønn-personer.
Kun 11% av de diskriminerte, rapporterer dette til ansvarlig myndighet. Dette ble ikke gjort, fordi de mente at dette ikke ville ha noen effekt å rapportere det.


Disse undersøkelsen gjelder kun EU, men undersøkelser her (SSB) viser lignende funn i Norge.


I Nasjonal trygghetsundersøkelse for 2022 kom det frem at ikke-heterofile i Norge, er mer enn dobbelt så ofte utsatt for både vold, seksualforbrytelser, hatkriminalitet og hatefulle ytringer enn andre.


Når det gjelder vold mot transpersoner oppga 1 av 3, å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep.


Hva viser disse tallene? Jo, at det fortsatt er en vei å gå, før LHBT+ mennesker blir akseptert og respektert som de menneskene de er.


Ingen velger hvem de blir forelsket i.
Ingen velger hvem de blir tiltrukket av.
Ingen velger hvor maskulin eller feminine de er.


Men alle vil være seg selv, bli elsket, respektert og akseptert for den de er.


Det vil du. Det vil jeg. Og det vil vi alle andre.


Det er ikke vanskelig.
Så la alle få være akkurat den de er.


Happy Pride!

Maskelesere

I går så jeg en dokumentar om autisme på NRK TV. «Autisme fra innsida» Det handlet om mennesker med autisme, og det ble laget film hvor de selv forklarte hvordan det føles å være dem. En virkelig bra serie som kan anbefales.


Men det er ikke autisme jeg skal skrive om i dag, men om det autister blir veldig slitne av. Nemlig det sosiale, og det å lage masker, eller speile seg i andre.
Dette er noe de må gjøre om de skal klare å fungere mest mulig «normalt». Altså klare, for å bli en av de andre. Men ved å gjøre dette, måtte de skjule den de egentlig var.


Jeg tenkte at det er jo noe alle gjør, i større eller mindre grad. Men blir vi også slitne av det?


Å speile andre?


Jeg jobber i butikk, og har gjort det i veldig mange år. Jeg elsker det. Og jeg er veldig flink til å speile andre. Det er noe jeg er stolt av. En yrkesstolthet.


Jeg ser andre. Vet hvordan andre er. Leser andre bak masken deres. Jeg behandler dem slik de vil. Tar hensyn.
Jeg er rask med de travle. Tar meg tid med de som gjerne vil ha en liten prat. Jeg er saklig med de som har konkrete spørsmål.


Men det er kanskje ikke så bra for oss selv?


For hva skjer når vi hele tiden speiler andre?

Vi lærer andre å kjenne. Vi kjenner igjen humøret deres. Og vi kjenner igjen hvordan de ulike personene er. Men kjenner vi oss selv?


Folk vil elske å prate med oss, fortelle oss ting og være en hyggelig bekjent, fordi vi lytter og vi ser dem.


Men venn? Nei.


De kjenner oss jo ikke.

Vi er bare bekjente. Noen de kjenner overfladisk. Vi har aldri gitt dem muligheten til å speile oss. Vise hvem vi er. De vet rett og slett ikke hvem vi er. Ikke sånn egentlig. Ikke nok til å se oss, eller bli glad i oss. Vi er hyggelige. Bare det.


Vi er maskelesere


Vi bryr oss om andre, så mye at vi glemmer å vise hvem vi selv er. Er det derfor vi blir så slitne? Fordi vi er for opptatt av å huske alle tegn og regler som viser hvem andre er?

Akkurat slik autister gjør.

Kanskje helt ubevisst?

Kanskje vi lærte dette som barn, for å overleve i et vanskelig miljø? Kanskje vi måtte lære å lese mor eller fars humør, for å vite hvordan vi skulle oppføre oss? Slik at vi lærte å holde mye av oss selv inni oss? Det var ikke plass til den vi egentlig var. Vi måtte tilpasse oss det som var rundt hele tiden.


Har vi egentlig mye å lære av autistiske personer?


De vet jo at de blir slitne av å speile andre. Av å huske alle regler for hvordan andre er og prater. Men vet vi det? At ved å speile andre for mye, så blir vi også utslitte.


Er vi klar over at ved å tilpasse oss andres personlighet, mister vi vår egen mer og mer.

Vi tenker for mye på andres behov, enn våre egne. Vi gir energi til andre, men får lite tilbake.
Vi holder for mye av oss selv tilbake. Vi er lukket.
Kan det være derfor vi mister energi og blir slitne?

Kan det være så enkelt? Og vanskelig?