Halloween

Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke liker Halloween så godt. Tradisjonen kommer fra USA, og det er helt klart handelsstanden som tjener mest på at vi feirer den.

Halloween kommer egentlig fra den keltiske høsttakkefesten, Samhain. Høsten var over, og den mørkeste tiden begynte. Faktisk startet den keltiske kalenderen ved solnedgang 31.oktober. Dette er også den natten hvor det er mest åpenhet mellom vår jordiske verden og den underjordiske.

I den Paganistiske troen, hvor Wicca kanskje er den mest kjente undergruppen, er Samhain en av deres fire store sabbater. De har åtte, Samhain feires på en mer tradisjonell måte med seremonier hvor man hedrer og minnes de døde.

Vil du lese mer om hvordan Samhain feires, eller er interessert i å vite mer hva paganismen er? Gå inn her https://nordenspaganister.no/

Selv om Halloween og Samhain kommer fra det samme og har flere ting til felles, så er de også veldig forskjellige.

Halloween, slik den er i dag, kommer fra USA.


Faktisk bruker 1 av 5 nordmenn penger på Halloween, viser en undersøkelse fra Norstat, utført på vegne av Virke. Vi bruker gjennomsnittlig 1.100kr på kostymer, pynt og gotterier.

Det er mye penger for mange.


Men selv om dette ikke er en tradisjon jeg har vokst opp med, ser jeg også at Halloween har kommet for å bli.


Jeg må forholde meg til det, og jeg må se det positive.


Barna får et ekstra avbrekk i mørketiden vår.
De har noe å glede seg til.
Og ikke minst de får lov til å kjenne på skrekkblandet fryd.
Noe jeg tror er veldig bra for alle, å kjenne på innimellom.


De lager virkeligheten litt skumlere enn ellers, og syntes det er veldig gøy at vi voksne er med og blir «skremt».


Tiden før Halloween, bidrar til at barnas kreativitet blir stimulert. Både i hva de selv lager på skole, barnehage og hjemme, hvordan de pynter hjemme hos seg selv, men også kreativiteten ved å bestemme hva de selv skal kle seg ut som. Få være denne rollefiguren.


Barna gleder seg og gjør noe sammen, ofte også sammen med voksne rollefigurer de har i livet sitt.


Dette er en dag som det er mye fokus på før, under og etter Halloween. For også etterpå prater de om hvor mye gotteri de fikk, hva de var kledd ut som og morsomme hendelser som skjedde i løpet av Halloween-kvelden.


Dette er det positive. Det fine med Halloween.

Det triste er, at ikke alle barn har mulig til å bli med.


Det kan være de ikke har foreldre som bryr seg, har råd til å kjøpe kostymer, er kreative nok til å klare å sy selv, eller det kan være barn som ikke er en del av et fellesskap.

De har rett og slett ingen å gå «Knask eller Knep» sammen med på denne viktige dagen for barn.


Grunnen kan også være foreldre, som ikke er der for barna sine. Det kan være psykiske årsaker, alkohol eller andre rusmidler, eller det kan være foreldre som nekter barna å være med av religiøse årsaker.


Uavhengig av hva årsakene til at barnet ikke blir med, så er resultatet det samme. Barnet har ingen nære venner, et sosialt fellesskap de er med i.

De er utenfor fellesskapet.


Ingen barn føler seg mer alene, enn på dager som Halloween.
Det er på slike dager barna virkelig kjenner på utenforskap. «De er ikke bra nok» En følelse som kan vokse seg stor inn i voksenlivet.


Derfor er det så utrolig viktig, at vi som voksenpersoner, foreldre, snakker med barna våre og passer på at det ikke er noen som blir holdt utenfor.


Påse at alle barn er med i en eller annen gruppe denne kvelden.


Ingen barn bør være uten venner på Halloween.


For en ting er sikkert, ingen barn går alene rundt på Halloween-kvelden.

The Old Oak

The Old Oak er en britisk film som virkelig kan anbefales. Den er bekk mørk, samtidig som den er vakker. Vakker fordi den beskriver de viktige tingene i livet på en flott og troverdig måte.


Handlingen er fra et fattig arbeiderstrøk nord i England, hvor folk har mer enn nok med seg selv. Det er så lett å slå nedover isteden for å kjempe.


Filmen beskriver livet når det tar oss, og alt ser helt mørkt ut. Den handler om svik, sinne og hat, som ikke får utløp der det skal. Den handler om å overleve på tross av alt.


Men den handler også om hvor viktig vennskap, samhørighet og felleskap er. Hvor viktig det er å ha tro og håp om noe bedre.


Filmen viser hvor mye et felles måltid, og et vennskap mellom en eldre pub-eier og en ung syrisk kvinne, kan forandre et samfunn.

I filmen sier de at når man spiser sammen, blir man venner.

Jeg har også personlig opplevelser hvor viktig felles måltider er for følelsen av samhørighet og fellesskap.


Jeg har mange syriske venner, og for dem er dette veldig viktig.

Å takke nei til mat som blir tilbydd deg, er veldig dårlig oppførsel.


Dette hadde jeg i bakhodet da jeg reiste til Polykastro nord i Hellas for å jobbe som frivillig flyktninghjelper i juni 2016.


Vi jobbet i et stort telt inne i leieren Nea Kavala om dagen. Når vi hadde pause, gikk vi gjerne rundt og hilste på de som bodde der.

Da ble vi veldig ofte bydd inn på te og frukt i teltene de bodde, og noen ganger også på mat.


Det føltes nesten litt flaut å ta imot. De hadde ingenting, og vi alt, føltes det som. Men jeg hadde også denne vissheten om at det for dem var en ære å få besøk, så jeg gjorde det. Jeg var deres gjest.


Faktisk så tror jeg dette var den beste og viktigste hjelpen vi kunne gi dem.

Vi ga dem oss. Vi ga dem noen som så dem.
Vi ga dem respekt. Vi behandlet dem som vanlige mennesker.

De spurte om livet vårt, landet vårt, og de fortalte om sitt. De viste oss bilder av barna, av familien, hjemmet, livet de hadde før de måtte reise fra alt. Vi lyttet. Vi brydde oss. Vi var der.


Jeg tror det var mye viktigere enn å få utlevert klær og ting.


Derfor gjorde jeg det samme da jeg kom hjem. Jeg ba noen norske venner til mottaket i byen, og vi laget oss et felles måltid. Det skal så lite til, og betyr så mye.

Fremmede ble venner.

Utenforskap

Noe av det tristeste jeg vet, er utenforskap.


Det kan være barn, som må være alene hvert eneste friminutt. Et barn som alltid går alene. Et barn som føler at hver dag er en evighet.
Et barn uten venner, en ungdom uten felleskap, eller en voksen uten nettverk, er fryktelig trist.

For om det er sånn, så er dette ufrivillig.

Det gjør noe med oss.

Vi kan klandre oss selv. Tenke at det er noe galt med oss, eller vi kan gå inn i et eller annet felleskap. Et felleskap som vi føler tar vare på oss. Noen som bryr seg om oss, fordi vi er akkurat den vi er.
Dette kan være religiøse felleskap, idrettsfelleskap, politiske felleskap, eller annet. Vi kan være heldige, og finne virkelige flotte felleskap som er bra for oss.

Men ikke alle er så heldige.

Mange finner ikke sunne felleskap de passer inn i. De kan ha mistet troen de har på seg selv, og kan bli veldig sårbare hvis de havner i feil selskap. Det viktigste for dem, er ofte ikke hvem som tar dem inn i varmen, hvem som bryr seg, MEN at noen gjør det.
At noen bryr seg og tar dem med inn i sitt fellesskap, på tross av at de er den de er.

Utenforskapet de har opplevd, kanskje veldig lenge, har gjort at all tilhørighet, er bra tilhørighet.

De kan være lette ofre for miljøer som ikke er bra for dem. Det kan være kriminelle miljøer, dop miljøer, høyre ekstreme miljøer, radikale miljøer, sterke religiøse sekter/grupper, det mørke nettet, grupper, eller andre ting som ikke er bra.

Utenforskap kan også gi et enormt sinne, som har vært fortrengt i årevis.

Noe som kan komme ut i ekstrem form. (vold mot svakere grupper, uprovosert vold mot enkeltindivider, fremmedkrigere, hat mot enkeltindivider, skolekamerater, grupper eller rett og slett mot alle)

Utenforskap har aldri vært bra for noe!

Allikevel, og jeg tror at dette er noe de aller fleste vet, så er det alltid noen som blir utestengt.

På verdens basis, så har vi ett land som blir utestengt fra felleskapet. Russland!

Jeg har ikke vanskelig for å forstå hvorfor vi og andre land reagerer på invasjonen i Ukraina, men jeg forstår ikke hvorfor reaksjonen skal være så mye større mot dem, enn mot feks Israel, som jeg syntes har handlet mye verre enn Russland.

I tillegg syntes jeg politikk, kultur og sport helt klart burde være adskilt.

De som driver med sang og musikk, burde virkelig få lov til å konkurrere på samme vilkår, som andre europeiske land (OG Australia og Israel, som ikke hører til Europa)i Eurovision.


Jeg syntes også russiske sportsmenn og kvinner, burde fått lov til å konkurrere i mesterskap og OL. Disse er ikke politikere, men mennesker som bruker mesteparten av fritiden sin til å trene for å bli best. Spenningen blir ikke like stor i lokale mesterskap, vil jeg tro.

Og igjen, hvorfor bare Russland?

Og så tilbake til utenforskap. Hvordan føles det for Russland å være den eneste som holdes utenfor, tror du? Tror du det hjelper? Tror du at dette vil gjøre så Russland trekker seg ut av Ukraina?

Nei, det vil jo ikke det.

Jeg tror heller at Russland reagerer som alle andre som opplever utenforskap. De vil syntes dette er grovt urettferdig, og de vil bli sinte. Kanskje til og med hatefulle.

Ingen føler seg vel utenfor felleskapet!
Det vil vel heller gi mer uvennskap og mer krig, tenker jeg.

Utenforskap gir ikke fred <3