Hun vokste opp i et lunt rede med en mor og far,
som ga henne den maten hun trengte.
Hun var ikke så stor,
og gjorde lite vesen av seg.
Sa bare i fra på en forsiktig måte at hun var sulten hun også.
Da fikk hun nok mat til å stagge den verste sulten.
Det var bare det at hun så gjerne skulle ha ønsket
at de hadde brydd seg litt mer om henne.
Gitt henne mer enn bare mat.
– Tenk om de bare en eneste gang
hadde spurt meg om hvordan jeg hadde det,
og gitt meg litt omsorg, tenkte hun trist.
– Hvor mye lettere alt hadde vært da.
Hun gruet seg så forferdelig til den første flyveturen.
Som alle fugleunger,
trengte hun å ha noen som støttet og oppmuntret,
som sa at dette sikkert gikk bra.
Det var ikke bare å ta dette drastiske skrittet helt alene.
Redet var jo her hun følte seg trygg.
– Ingen farer å se eller oppleve.
Bare trygt og godt, tenkte hun.
Den lille fuglungen visste ikke
om hun noen gang klarte å hoppe uti fra alt det trygge.
Foreldrene hadde fortalt om alle farene
i verden der utenfor redet.
Om både firbente og tobente,
som gjorde grusomme ting med fugleunger.
Hun hadde også hørt om fuglunger som hadde klart å fly ned,
men ikke kom opp igjen.
Hun hadde hørt om fuglunger som foreldrene aldri fant igjen.
Den lille fugleungen grøsset.
Det virket så utrolig skummelt der utenfor redet.
Ingen hadde lært henne å bruke vingene,
så hun visste ikke hvordan hun skulle fly.
– Ingen bryr seg om meg, sa den lille fugleungen til seg selv.
– Jeg må lære alt på egenhånd, jeg.
For i det lune redet, bodde det en fugleunge til.
En gjøkunge. Han var dobbelt så stor, som den lille fuglungen,
og spiste det tredobbelte. Ingen kunne unngå å legge merke til han,
for han skrek med en styrke som gikk gjennom marg og bein på dem rundt seg.
– Dumme, gjøkunge,
sa den lille fuglungen for seg selv.
Hun var så lei av at foreldrene bare så og hørte gjøkungen.
Hun prøvde å si noe hun også… forsiktig.
Fortelle om hvordan hun hadde det, men ingen så.
Ingen hørte annet enn den forbannede gjøkungen.
– De prater jo bare om den stakkars gjøkungen,
som trenger så mye mat. Jeg da? Jeg er her jeg også.
Trenger nesten ikke plass engang.
Det er gjøkungen som tar alt.
Den lille fuglungen var lei seg.
Gjøkungen tok jo alle kreftene til moren og faren.
Det var jo ingenting igjen til henne.
– Er du lei deg for noe?
Den lille fugleungen skvatt til.
Det var gjøkungen som spurte.
– Nei, det går bra med meg, løy hun.
– Jeg savner de andre jeg, sa han.
– De som falt over redekanten.
Nå er det bare oss to igjen her.
– Litt trist det, ja, svarte fuglungen.
– At de andre er borte.
– Gruer du deg? Det gjør jeg.
Gjøkungen fortalte om hvordan han gruet seg til å fly ut i verden utenfor redet,
men at det sikkert gikk greit bare de holdt sammen.
– Nå er det jo bare oss to igjen, sa han
og da er det jo ekstra viktig å støtte hverandre.
Gi hverandre håp.
Den lille fuglungen kikket opp på gjøkungen med redde øyne.
– Jeg vet ikke om jeg tør jeg… Å hoppe.
Tenk på alle de firbeinte, og de tobeinte.
Tenk om vi aldri klarer å fly opp igjen.
Tenk om mor og far aldri finner oss igjen…
slik at vi ender som de andre i redet.
Den lille fuglungen begynte å gråte.
Det var så mange følelser,
så mye hun hadde vært redd for de siste dagene.
Nå klarte hun ikke holde gråten tilbake lenger.
– Så, så lille venn, ikke vær så lei deg.
Jeg er her jeg, vet du.
Klart vi klarer vår første flyvetur.
De fleste gjør jo det.
Kom, så hopper vi samtidig
De gikk ut på redekanten.
– En, to, tre!, sa de i kor,
før de hoppet ut av redet,
og fløy ut i den store verden.