Maya fikk ikke sove. Hun lå tett inntil moren sin, men var redd allikevel. Broren, Yousef og faren lå litt bortenfor i teltet. De hadde ikke store plassen. Lå på tepper på paller, for å ikke komme rett på bakken. Dette gjorde at de i alle fall slapp å bli våte når regnet høljet ned. Hun hørte det kravle under henne, under pallene. Rotter! Hun kjente hun stivnet til. Det var bra de var under pallene, for noen ganger kom de opp og kravlet over dem og bet. Hun hatet de forbaskede rottene. De gjorde livet deres enda verre enn det allerede var.

Det var lenge siden hun hadde sovet i en seng. Sin egen seng. Hun begynte å tenke på tiden før de måtte flykte fra hjemlandet. På den fine leiligheten de hadde hatt. Et hjem hvor døren alltid var åpen, og venner og familie alltid kom på besøk. Hvor glade de var da, og hvordan alle pratet og lo. Hun husket hvordan onkelen deres tullet med henne og broren. Kastet dem opp i luften. Hun elsket det. Lo høyt både av skrekk og av glede. Mest av glede.

Hun savnet å le. Kunne ikke huske sist. Kanskje hun ikke klarte det lenger? Hva om hun hadde glemt det?

Det var sinte stemmer utenfor. Hun presset seg enda nærmere moren sin. Hvordan klarte de andre å sove? Var de ikke redde?

Maya savnet å ikke være redd. Det var så mange folk her. Noen var skumle, og slett ikke snille. De ropte ofte høyt mot henne på språk hun ikke forsto. Det var de hun var mest redd for. Hvorfor var de så sinte?

Det var bedre på dagen. Om natten var det helt svart. De eneste lysene som var, var fra mobilene til de som gikk rundt. Ellers var alt bekk mørkt og skummelt.

Alle virket gladere når det var lyst. Eller glade var vel ikke helt rett å si. Ingen smilte. Ingen lo. Men de var i alle fall ikke så sinte da.

På dagen kunne barna være ute å leke. Tidligere var det noen som laget lekeplass for barna i Moria. Mandala het den og lå nesten på toppen. Noen snekret opp trehytter, klatrestativ og husker. Det var også fotballbane og en annen bane hvor barna kunne ha balleker sammen med de voksne som var der. Noen satt på tepper hvor de lekte med leker, tegnet eller laget armbånd sammen med voksne. Maya hadde elsket å være der. Det hadde nesten så hun glemte at hun bodde i Moria, da hun var der.

Området hadde vært inngjerdet og låst når de som jobbet der ikke var der, men noen fra Moria hadde kommet seg inn der og ødelagt alt. Lekeplassen ble aldri bygd opp igjen. Isteden ble det satt inn ISO-bokser, som syke kunne bo i.

Maya syntes det var veldig trist at Mandala ble borte. Det var mange barn i Moria. Hun hadde flere venner der. De hadde det fint sammen. Sprang rundt, plukket blomster, spilte spill med korker fra vannflaskene de hadde fått. Noen hadde blå korker og andre hadde grønne. Andre ganger sto de bare å kikket på de som spilte med klinkekuler. Det var greit, men det var ikke som da de hadde et eget sted å være.

Noen ganger var de heldige, og fikk en bit av nystekt arabisk brød fra kvinnene som bakte. Dette var det beste hun visste, for maten de fikk i Moria både så vond ut og smakte ingenting.

Tre ganger hver dag måtte de stå i kø for å få mat. Tiden i kø, kunne ta flere timer, og da måtte Maya passe Yousef og være nær teltet deres. Teltet de delte med en annen familie fra hjemlandet. De hadde en baby, lille Nadia. Maya forgudet Nadia. Hun var så vakker med en svart manke av hår, selv om hun bare var 6 måneder.

Noen ganger fikk hun lov til å passe henne i teltet mens moren hennes, Ranja, sto i matkø. Hun var jo 9år og ganske stor, syntes hun selv, og følte seg veldig stolt over den tilliten Ranja viste henne.

Selv om det var lenge siden, og hun ikke var mer enn 4, kanskje 5år, så husket hun selv hvor gøy det var når de eldre kusinene hennes passe på henne hjemme i hjemlandet. De var så store syntes hun da, og hun gjorde alt for å være lik dem.

Hun lå i mørket, og savnet plutselig alt der hjemme så veldig. Hun hadde lyst til å gråte, men det kom ingen tårer. Det kom aldri tårer mer. Kanskje hun hadde brukt dem opp? Kanskje det ikke var flere tårer igjen?

Maya tenkte på mormoren sin, og savnet henne veldig. Hun husket at hun ofte satt på fanget hennes mens hun fortalte historier fra landet deres, fra før krigen kom. Det var så koselig. Maya kjenner på steinen hun holder i hånden. Lykkesteinen hennes. Lykkesteinen hun fikk av mormoren sin før de måtte reise fra henne. Den er rosa, og passer akkurat inni hånden hennes. Maya har den alltid med seg.

Mamma og pappa hadde sagt at de skulle flytte til et nytt og bedre sted. Huset deres var bombet i stykker. Alle lekene og alle tingene deres ble ødelagt. Heldigvis var ingen hjemme da det skjedde. Ingen i familien ble skadet, men de hadde ikke lenger noe sted å bo. Familien hennes måtte flytte inn hos en tante og onkel, som bodde på en annen kant av byen, der det ennå ikke hadde kommet bomber. Men det var trangt der, og foreldrene henne hadde sagt at de ikke kunne være der for bestandig.

Det var ingen fremtid for dem i hjemlandet lenger. Det beste var å flytte til et helt annet sted, sa faren. Et sted hvor det ikke var krig. Et sted hvor alle kunne bestemme over seg selv. Et sted hvor de kunne få et nytt hjem. Faren kunne da jobbe som apoteker og moren hennes som lærer. Maya kunne gå på skolen og få nye venner.

Det ble ikke slik.

De kom til et annet land, men familien hadde ingenting lenger. De måtte bo på gata. Heldigvis hadde faren litt penger, så de fikk kjøpt seg litt mat, men ofte måtte hun legge seg sulten. De måtte spare på pengene. Ingen visste hvor lenge de skulle vare.

Faren pratet rundt med folk, for å høre om noen visste om noen som kunne hjelpe dem videre til Europa. Europa var der de skulle få hjelp. Der faren hennes skulle få jobb, og hun skulle begynne på skolen. Maya hadde gledet seg, husket hun. Gledet seg til de skulle få nytt hus, god mat og hun og Yousef kunne få leker å leke med igjen.

Faren hadde funnet en som kunne hjelpe, men det kostet mye. Nesten alle sparepengene og pengene de hadde fått av familien i hjemlandet gikk til denne mannen. Faren hadde sagt at selv om det kostet mye, måtte de gjøre det. Dette var den eneste muligheten de hadde til å få et bedre liv.

De måtte møte opp på natta. Gjemme seg, og se at det ikke kom politi, eller politibåter. De måtte være musestille. Det var mørkt og skummelt. Dette hadde de måtte gjøre flere netter, før det endelig ble klart.

Det var ekstra mørkt denne natten virket det som, og det regnet. Maya husker at hun frøs som hun hadde aldri hadde gjort før, men hun var også så redd. Hun hadde ikke sagt noe, bare ristet.

Alle som var sammen med dem, ble plassert i en gummibåt med redningsvester på. De kostet også mye, men de måtte ha dem, så de ikke druknet hvis noe skjedde med båten. Selv om de så land på andre siden, var det altfor langt å svømme dit uten vest.

De var veldig mange i båten. Så mange at det ikke engang gikk an å snu seg. Maya hadde vært så redd for at det skulle komme båter med politi. Hva ville da skje? Ville de komme i fengsel? Maya var livredd politiet. De så skumle ut, og de snakket ikke som andre. De skrek ut det de skulle si.

Heldigvis kom det ingen politibåter på veien over til landet Hellas. Båten hadde kommet trygt frem, og ble møtt av smilende mennesker, som snakket rart, men de hadde gitt dem tørre klær og pledd til å ha rundt seg. Deretter ble de hentet med buss til Moria.

Maya hadde blitt så skuffet. Var det her de skulle bo? I et telt uten nesten noen ting. Et sted hvor stanken av søppel slo mot dem, og tusenvis av telt sto?

Allikevel hadde de vært heldige, forsto hun senere. Deres telt var større enn mange andre sine. Selv om de måtte bo sammen med en annen familie, så var det bedre enn de små teltene som lå helt ved veien, eller enda verre, de som kun hadde pressening å bo under. Kanskje var det fordi de var en familie med små barn? Maya hadde vært 6år og Yousef snart 1år da de kom til Moria. Det virket uendelig lenge siden.

Stemmene utenfor ble flere. De ropte og skrek til hverandre. Hun hørte ikke hva de sa. De var for langt borte. Ble bare mer redd.

Det var så mye krangel og slåssing på natta når ingen som kunne hjelpe var der. Konfliktene var gjerne mellom ulike folkegrupper. Noen ganger ble noen stukket med kniv, og for ikke lenge siden, døde en av stikket han fikk. Heldigvis var aldri faren hennes i krangler. Det skulle mye til for at han hisset seg opp.

Maya hørte snorkingen fra faren så lå bortenfor Yousef, som lå ved siden av henne.

Kranglefantene var gjerne utendørs, men Maya var alltid redd for at noen av dem skulle komme inn i teltet. Selv om det aldri hadde skjedd, var hun konstant redd for at noen skulle gjøre det. Kanskje når hele familien sov?

Plutselig hørte hun stemmene utenfor forandret seg. Fra å være sinte og truende, høres de mer redde ut. De ble også høyere. Hva skjedde?

• Jallah, jallah! Det brenner! Det brenner! Moria brenner!

Moren og faren våknet brått, og Yousef begynte å gråte. Faren gikk ut av teltet. Hun hørte han snakket med noen på utsiden, før han snart kom tilbake igjen.

• Moria brenner! Pakk det dere får med dere. Vi må komme oss vekk fort.

Faren ropte ut ordene. Faren som aldri hevet stemmen sin, skrek mot dem. Yousef gråt enda mer. Maya var i sjokk og var helt paralysert.

Hva skjedde? Brant Moria? Det hadde det jo gjort mange ganger før. Hun hadde ikke likt det da heller, men det var alltid noen som klarte å slokke den før den spredde seg. Hadde de ikke klart det nå? Var brannen i nærheten av deres telt denne gangen?

Maya tok imot det moren pakket til henne. Da hun ikke klarte å bære mer, gikk hun ut av teltet.

Maya fikk sjokk. Det var sant. Moria sto i flammer. Store flammer. Hun kikket oppover på flammehavet, som nærmet seg mer og mer. Hun forsto at det var umulig for noen i Moria å klare å slukke denne brannen. Den var for stor. Det var bare en ting å gjøre, komme seg bort raskest mulig. Heldigvis lå teltet deres nede i skråningen, men hvordan var det med de som bodde øverst? Hadde de også klart å komme seg unna?

Hun så at Ranja og lille baby, Nadia også hadde kommet seg ut av teltet. Mannen hennes, Morad, pratet med faren hennes før de sa at nå måtte vi komme oss ut av Moria.

Det var full panikk. Noen løp. Andre klarte ikke å gå så fort, men fikk hjelp av andre. Det var hyl og skrik overalt. Noen sto stille og filmet. De ville forevige øyeblikket da helvete forsvant, sa de.

Faren gikk med Yousef på skuldrene. Han hadde sluttet å gråte nå. Maya presset seg mot moren og holdt hånden hennes ekstra hardt. Var livredd for at hun skulle bli borte i menneskemylderet.

De hadde kommet ned på veien nedenfor Moria nå. De kikket opp mot det enorme flammehavet. En ting var i alle fall helt sikkert. Moria var borte for alltid.

Men hva skulle de gjøre nå?

Den lille familien gikk et stykke på veien, men det var fortsatt natt og de var trette og slitne.

• Jeg tror vi må gjøre som mange andre her, sa faren til slutt
• Vi må rett og slett bare legge oss ned ved her ved veien. Den er tydeligvis stengt for trafikk, så det kommer nok ikke noen biler. Ikke foreløpig i alle fall.

Moren fant frem tepper hun hadde rukket å få med, og bredde over Maya og Yousef, før hun selv og faren la seg på hver side av dem. Det var hardt å ligge på asfalten, men alle fire sovnet momentant. De var utslitte.

Maya våknet først. Solen stekte på dem. Halsen kjennes som sandpapir. Folk lå overalt. Noe mangler.

Maya begynner å hyle. Tårene renner.

• Steinen min!
• Lykkesteinen min er borte.
• Nå har jeg ingenting igjen