Alder er merkelig.

Når vi er ungdommer, vil vi ofte se eldre ut. Vi vil se voksne ut.

Hvorfor?

Det voksne livet kommer da tidsnok.

Jeg har aldri hatt lyst til å bli voksen. Alt jeg forbinder med å være voksen, er alvor og forpliktelser.

Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen, og de andre himlet med øynene da de så meg kom inn etter friminuttet, helt full av snø.

«Så barnslig!»

Vel, så var jeg barnslig da, men jeg ville ikke være noe annet.

Hvorfor skulle jeg slutte å ha det moro, fordi jeg hadde fått en viss alder.

Hvorfor skulle jeg miste det opprinnelige … det som er den dype kjernen i meg… gleden, naiviteten og barnligheten min helt frivillig?

Jeg syntes synd på dem som ikke torde annet… enn å bli voksne.

Så blir vi voksne da, og vil helst se yngre ut, men vi må for all del oppføre oss voksent.

Ikke kan vi det, og ikke kan vi det, for det er vi for gamle til.

Hvem sier det?

Oss selv?

Andre?

Min sannhet er at dette er hindringer vi selv velger. Alle kan gjøre det vi vil, ha de drømmene vi vil, tro på det vi vil…helt uavhengig av alder.

Skallet vårt eldes, mens sinnet bare modnes, og hele tiden får ny lærdom.

Men i bunnen av oss selv, er vi den samme.

Derfor er det så viktig at vi bevarer vårt innerste….

barnet, gleden, troen og naiviteten i oss.

Vi trenger ikke å miste oss selv, fordi vi har fått flere år.

Årene kan gi oss sår på veien. Vi kan miste både glede og barnlighet…

en alv kan dø, fordi vi mister troen på en magisk verden,

men vi trenger ikke å forbli der.

Vi kan alltid male vår verden i nye farger, og begynne å tro på nytt.

Selv om vi lever i mørket, så finnes det alltid et lysglimt… bare vi ser nøye etter.

Ingen trenger å slutte og leve, før vi dør.