Jeg tror vi alle har dager da verden virker mørkere enn den har vært før. Dager hvor fremtiden virker mer håpløs. Øyeblikk du tror ingenting vil bli bedre.
Ikke forbarm mørket, og tro det er slik det skal være.
Ikke grav deg ned i ditt eget mørke, uten tro på at det kan bli bedre. Lyset i tunnelen, er veldig sjeldent et tog , som vil overkjøre deg, ødelegge deg og gjøre livet ditt enda verre enn det er akkurat nå.
Mest sannsynlig er dette lyset, håpet om noe bedre.
For husk at bak hver mørke sky er det sol, og ser du mot sola vil skyggen alltid være bak deg.
Husk at drømmer ikke blir laget av velstand, men av å mangle noe.
Du kan faktisk drømme om akkurat hva du vil. Ingen drømmer er for store, eller for små. Du kan drømme om den dagen du blir rik, den dagen du møter din store kjærlighet, eller kanskje du drømmer om å være fri og reise jorda rundt? Det kan også være drømmer om å kjøpe din egen bolig, eller drømmer om et liv uten angst, et liv uten rus, uten vold?
Du kan drømme om hva du vil, og du kan velge om du vil dele drømmene dine med andre, eller ha dem helt for deg selv.
Noen ganger kan faktisk drømmene være det som holder oss levende. Gir oss det motet vi trenger for å kunne få det livet vi fortjener. Det første steget til å virkeliggjøre en drøm, er å manifestere livet akkurat slik vi vil det skal være.
Ikke vær redd for å gå nye veier.
Du vil ikke gå deg vill. Du vil kanskje møte nye utfordringer, få nye impulser og ny lærdom. Det kan kanskje ta litt ekstra tid, men ingen lærdom er bortkastet.
Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke liker Halloween så godt. Tradisjonen kommer fra USA, og det er helt klart handelsstanden som tjener mest på at vi feirer den.
Halloween kommer egentlig fra den keltiske høsttakkefesten, Samhain. Høsten var over, og den mørkeste tiden begynte. Faktisk startet den keltiske kalenderen ved solnedgang 31.oktober. Dette er også den natten hvor det er mest åpenhet mellom vår jordiske verden og den underjordiske.
I den Paganistiske troen, hvor Wicca kanskje er den mest kjente undergruppen, er Samhain en av deres fire store sabbater. De har åtte, Samhain feires på en mer tradisjonell måte med seremonier hvor man hedrer og minnes de døde.
Vil du lese mer om hvordan Samhain feires, eller er interessert i å vite mer hva paganismen er? Gå inn her https://nordenspaganister.no/
Selv om Halloween og Samhain kommer fra det samme og har flere ting til felles, så er de også veldig forskjellige.
Halloween, slik den er i dag, kommer fra USA.
Faktisk bruker 1 av 5 nordmenn penger på Halloween, viser en undersøkelse fra Norstat, utført på vegne av Virke. Vi bruker gjennomsnittlig 1.100kr på kostymer, pynt og gotterier.
Det er mye penger for mange.
Men selv om dette ikke er en tradisjon jeg har vokst opp med, ser jeg også at Halloween har kommet for å bli.
Jeg må forholde meg til det, og jeg må se det positive.
Barna får et ekstra avbrekk i mørketiden vår. De har noe å glede seg til. Og ikke minst de får lov til å kjenne på skrekkblandet fryd. Noe jeg tror er veldig bra for alle, å kjenne på innimellom.
De lager virkeligheten litt skumlere enn ellers, og syntes det er veldig gøy at vi voksne er med og blir «skremt».
Tiden før Halloween, bidrar til at barnas kreativitet blir stimulert. Både i hva de selv lager på skole, barnehage og hjemme, hvordan de pynter hjemme hos seg selv, men også kreativiteten ved å bestemme hva de selv skal kle seg ut som. Få være denne rollefiguren.
Barna gleder seg og gjør noe sammen, ofte også sammen med voksne rollefigurer de har i livet sitt.
Dette er en dag som det er mye fokus på før, under og etter Halloween. For også etterpå prater de om hvor mye gotteri de fikk, hva de var kledd ut som og morsomme hendelser som skjedde i løpet av Halloween-kvelden.
Dette er det positive. Det fine med Halloween.
Det triste er, at ikke alle barn har mulig til å bli med.
Det kan være de ikke har foreldre som bryr seg, har råd til å kjøpe kostymer, er kreative nok til å klare å sy selv, eller det kan være barn som ikke er en del av et fellesskap.
De har rett og slett ingen å gå «Knask eller Knep» sammen med på denne viktige dagen for barn.
Grunnen kan også være foreldre, som ikke er der for barna sine. Det kan være psykiske årsaker, alkohol eller andre rusmidler, eller det kan være foreldre som nekter barna å være med av religiøse årsaker.
Uavhengig av hva årsakene til at barnet ikke blir med, så er resultatet det samme. Barnet har ingen nære venner, et sosialt fellesskap de er med i.
De er utenfor fellesskapet.
Ingen barn føler seg mer alene, enn på dager som Halloween. Det er på slike dager barna virkelig kjenner på utenforskap. «De er ikke bra nok» En følelse som kan vokse seg stor inn i voksenlivet.
Derfor er det så utrolig viktig, at vi som voksenpersoner, foreldre, snakker med barna våre og passer på at det ikke er noen som blir holdt utenfor.
Påse at alle barn er med i en eller annen gruppe denne kvelden.
Ingen barn bør være uten venner på Halloween.
For en ting er sikkert, ingen barn går alene rundt på Halloween-kvelden.
The Old Oak er en britisk film som virkelig kan anbefales. Den er bekk mørk, samtidig som den er vakker. Vakker fordi den beskriver de viktige tingene i livet på en flott og troverdig måte.
Handlingen er fra et fattig arbeiderstrøk nord i England, hvor folk har mer enn nok med seg selv. Det er så lett å slå nedover isteden for å kjempe.
Filmen beskriver livet når det tar oss, og alt ser helt mørkt ut. Den handler om svik, sinne og hat, som ikke får utløp der det skal. Den handler om å overleve på tross av alt.
Men den handler også om hvor viktig vennskap, samhørighet og felleskap er. Hvor viktig det er å ha tro og håp om noe bedre.
Filmen viser hvor myeet felles måltid, og et vennskap mellom en eldre pub-eier og en ung syrisk kvinne, kan forandre et samfunn.
I filmen sier de at når man spiser sammen, blir man venner.
Jeg har også personlig opplevelser hvor viktig felles måltider er for følelsen av samhørighet og fellesskap.
Jeg har mange syriske venner, og for dem er dette veldig viktig.
Å takke nei til mat som blir tilbydd deg, er veldig dårlig oppførsel.
Dette hadde jeg i bakhodet da jeg reiste til Polykastro nord i Hellas for å jobbe som frivillig flyktninghjelper i juni 2016.
Vi jobbet i et stort telt inne i leieren Nea Kavala om dagen. Når vi hadde pause, gikk vi gjerne rundt og hilste på de som bodde der.
Da ble vi veldig ofte bydd inn på te og frukt i teltene de bodde, og noen ganger også på mat.
Det føltes nesten litt flaut å ta imot. De hadde ingenting, og vi alt, føltes det som. Men jeg hadde også denne vissheten om at det for dem var en ære å få besøk, så jeg gjorde det. Jeg var deres gjest.
Faktisk så tror jeg dette var den beste og viktigste hjelpen vi kunne gi dem.
Vi ga dem oss. Vi ga dem noen som så dem. Vi ga dem respekt. Vi behandlet dem som vanlige mennesker.
De spurte om livet vårt, landet vårt, og de fortalte om sitt. De viste oss bilder av barna, av familien, hjemmet, livet de hadde før de måtte reise fra alt. Vi lyttet. Vi brydde oss. Vi var der.
Jeg tror det var mye viktigere enn å få utlevert klær og ting.
Derfor gjorde jeg det samme da jeg kom hjem. Jeg ba noen norske venner til mottaket i byen, og vi laget oss et felles måltid. Det skal så lite til, og betyr så mye.
Det kan være barn, som må være alene hvert eneste friminutt. Et barn som alltid går alene. Et barn som føler at hver dag er en evighet. Et barn uten venner, en ungdom uten felleskap, eller en voksen uten nettverk, er fryktelig trist.
For om det er sånn, så er dette ufrivillig.
Det gjør noe med oss.
Vi kan klandre oss selv. Tenke at det er noe galt med oss, eller vi kan gå inn i et eller annet felleskap. Et felleskap som vi føler tar vare på oss. Noen som bryr seg om oss, fordi vi er akkurat den vi er. Dette kan være religiøse felleskap, idrettsfelleskap, politiske felleskap, eller annet. Vi kan være heldige, og finne virkelige flotte felleskap som er bra for oss.
Men ikke alle er så heldige.
Mange finner ikke sunne felleskap de passer inn i. De kan ha mistet troen de har på seg selv, og kan bli veldig sårbare hvis de havner i feil selskap. Det viktigste for dem, er ofte ikke hvem som tar dem inn i varmen, hvem som bryr seg, MEN at noen gjør det. At noen bryr seg og tar dem med inn i sitt fellesskap, på tross av at de er den de er.
Utenforskapet de har opplevd, kanskje veldig lenge, har gjort at all tilhørighet, er bra tilhørighet.
De kan være lette ofre for miljøer som ikke er bra for dem. Det kan være kriminelle miljøer, dop miljøer, høyre ekstreme miljøer, radikale miljøer, sterke religiøse sekter/grupper, det mørke nettet, grupper, eller andre ting som ikke er bra.
Utenforskap kan også gi et enormt sinne, som har vært fortrengt i årevis.
Noe som kan komme ut i ekstrem form. (vold mot svakere grupper, uprovosert vold mot enkeltindivider, fremmedkrigere, hat mot enkeltindivider, skolekamerater, grupper eller rett og slett mot alle)
Utenforskap har aldri vært bra for noe!
Allikevel, og jeg tror at dette er noe de aller fleste vet, så er det alltid noen som blir utestengt.
På verdens basis, så har vi ett land som blir utestengt fra felleskapet. Russland!
Jeg har ikke vanskelig for å forstå hvorfor vi og andre land reagerer på invasjonen i Ukraina, men jeg forstår ikke hvorfor reaksjonen skal være så mye større mot dem, enn mot feks Israel, som jeg syntes har handlet mye verre enn Russland.
I tillegg syntes jeg politikk, kultur og sport helt klart burde være adskilt.
De som driver med sang og musikk, burde virkelig få lov til å konkurrere på samme vilkår, som andre europeiske land (OG Australia og Israel, som ikke hører til Europa)i Eurovision.
Jeg syntes også russiske sportsmenn og kvinner, burde fått lov til å konkurrere i mesterskap og OL. Disse er ikke politikere, men mennesker som bruker mesteparten av fritiden sin til å trene for å bli best. Spenningen blir ikke like stor i lokale mesterskap, vil jeg tro.
Og igjen, hvorfor bare Russland?
Og så tilbake til utenforskap. Hvordan føles det for Russland å være den eneste som holdes utenfor, tror du? Tror du det hjelper? Tror du at dette vil gjøre så Russland trekker seg ut av Ukraina?
Nei, det vil jo ikke det.
Jeg tror heller at Russland reagerer som alle andre som opplever utenforskap. De vil syntes dette er grovt urettferdig, og de vil bli sinte. Kanskje til og med hatefulle.
Ingen føler seg vel utenfor felleskapet! Det vil vel heller gi mer uvennskap og mer krig, tenker jeg.
Prinsesse Märtha og sjaman Durek Verrett skal forenes. De skal gifte seg.
De har møtt mange fordommer i tiden de har vært sammen, og mange har vært imot bryllupet.
Det er ikke slik det skal være.
En sjaman har ingenting å gjøre i et kongehus, er det mange som sier.
Men hvorfor ikke?
Prinsesse Märtha Louise har alltid vært noe for seg selv.
Hun har gått sine egne veier, og det hadde vært rart om hun hadde funnet en helt vanlig mann, eller en konservativ prins. Han hadde ikke forstått henne, og heller ikke hun ham. For som alle andre faller hun for en som ligner seg selv, en fargeklatt og ikke minst en som kan elske henne for den hun er innerst inne.
Durek er sjaman, men sjamanisme er også noe som finnes i norsk urkultur. En kultur som fortsatt praktiseres blant samer (og andre).
En forening mellom natur, dyr, kjærlighet og oss.
Alt henger sammen.
Jeg syntes dette er flott.
Vi trenger det.
Alt ukjent er ikke skummelt og negativt.
Vi trenger noe nytt, noe annerledes og levende. Vi trenger å utfordre fordommene, som så mange nordmenn har.
Her er det glede, kjærlighet og farger . Trauste nordmenn i bunader blandes med, de kongelige og med fargerike mennesker som alle stråler av glede.
Det er jo akkurat slik verden burde være. En verden hvor det tradisjonelle møter det alternative. Hvor det gamle møter det nye. Hvor religion møter det åndelige.
Hvor kjærlighet er budskapet.
Hvordan kan noen være i mot dette?
Alt handler jo om kjærlighet.
Kjærlighet til seg selv.
Kjærlighet til andre.
Og ikke minst kjærlighet til hverandre.
Kjærligheten mellom vår prinsesse og hennes utvalgte.
I dag fikk jeg lyst til å skrive om takknemlighet. For hva er vel viktigere enn akkurat det?
Spesielt nå i dagens samfunn, som det for mange av oss, er et veldig stort fokus på resultater, på å nå våre mål og å kunne kjøpe det vi ønsker oss. Og ja, det er på mange måter flott å ha denne drivkraften. Det er den som gir oss guts til å jobbe mot det vi vil oppnå. Men noen ganger tar den kanskje for mye tid og fokus? For mye energi?
Blir vi lykkelig av det? Kanskje? Men ikke sikkert.
For ofte blir det for mye stress. Vi glemmer å puste, og i alt kav og mas, glemmer vi hva vi har, hva som er viktig og hva vi burde sette mer pris på.
Vi trenger kanskje en balanse? Noe annet? Takknemlighet?
Selv er jeg ikke så veldig opptatt av materielle ting eller å oppnå så høye mål, men jeg er fornøyd.
Jeg har derfor heller ikke så mye gods og gull. Men jeg har nok. Nok til å leve et rikt liv. Et liv hvor jeg slipper å bruke energi på å overleve, og jeg har de verdiene i livet som betyr mest.
Men det har vært perioder i livet som har vært tøffe, og det er vært tider hvor jeg har vært deprimert, trist og følt at hele verden er imot meg.
Og spesielt da, har jeg hatt behov for å sitte alene et sted , mens tårene mine har forsvunnet med bølgenes, og tankene med fuglenes sang.
Når jeg har følt meg trist, har det for meg vært best å være ute i naturen. Ved vannet. . Et sted hvor jeg kan føle fred. Et sted hvor jeg kan føle meg liten, og føle at jeg er en liten del av alt dette store … universet og verden vi bor i.
Det igjen får meg til å føle meg heldig som får være en slik liten del.
Videre tenker jeg da over alle de jeg er glad i, de som er glad i meg, på barna mine, på barnebarna, familien, venner og alle de andre flotte menneskene som er eller har vært en del av livet mitt til nå.
De gir meg så mye.
Jeg tenker på at jeg har tak over hodet. Jeg slipper å fryse. Jeg har frihet. Jeg har god helse. Og jeg slipper å sulte. Jeg kan spise meg mett hver eneste dag. Jeg har naturen rundt meg, som gir meg energi, som får meg til å slappe av og bare nyte.
Alt dette gjør meg så takknemlig. Dette er min lykkepille. Og det virker hver gang.
Jeg tror det er veldig viktig at vi alle tar oss tid til å fokusere på hva vi har i livet og hvor heldige vi er, istedenfor det vi mangler.
La takknemlighet ta fokuset vekk fra stress, jag og bekymringer innimellom.
Det tar ikke lang tid, og vi trenger det. Du trenger det. Alle gjør det. Det gjør noe med oss.
En måned som feirer glede, farger og mangfold. Vi er forskjellige, og det gjør verden mer spennende.
Kjærlighet er aldri feil.
Det burde iallefall ikke være det.
Ingen skulle behøve å skamme seg. Skjule hvem de er forelsket i. Skjule hvem de er tiltrukket av.
For alt dette er jo akkurat slik vi er. Noen liker de tynne, andre de fyldige, høye, lave, mørke, lyse … og noen liker dem av samme kjønn.
Så enkelt, og så vanskelig for noen.
Dette er ikke et valg noen tar, eller en sykdom som kan kureres.
Dette er slik vi er skapt.
Noen er mer feminine og andre mer maskuline, enn det som er «normalt» for deres kjønn. Andre har lyst til å pynte seg i vakre dameklær, selv om de er menn. Mens andre igjen føler ubehag over å være i sin egen kropp. De har feil kjønn.
Men ingenting er feil. Vi er bare forskjellige.
Slik er det, så hvorfor ikke bare akseptere og respektere at ikke alle mennesker er like. Det skaper mangfold, og det er spennende.
Heldigvis er det lettere å ha en annen legning i dag, enn det var for bare få år siden, men allikevel er det fremdeles mennesker som ikke aksepterer annet enn hetero-seksuelle.
Fremdeles er det noen som bruker homo som skjellsord.
Selv om LHBT (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er mer akseptert nå, er de dessverre mer utsatt for vold enn andre, og transpersoner mest.
I undersøkelser EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) har hatt over levevilkårene for skeive i Europa, viser det at selv om det er gjort fremskritt på en del områder, finnes det fremdeles store og økende utfordringer.
Undersøkelsen hentet inn svar fra over 100.000 personer fra alle EUs medlemsland.
Den viser at mange flere har en mye større åpenhet om sin seksuell legning og/eller kjønnsidentitet, sammenlignet med tidligere år.
Allikevel er det litt under halvparten, som fremdeles av ulike grunner, IKKE våger å være åpne om hvem de blir tiltrukket av.
Dette syntes jeg er veldig trist å lese. Seksualitet er en veldig stor og viktig del av hvem vi er, og at så mange føler de må skjule en så stor del av seg selv også i 2024, er helt forferdelig.
Alle trenger å bli elsket for den vi er.
Når vi ikke kan være oss selv for å få den, blir kjærligheten betinget, og betinget kjærlighet, er ingen sann kjærlighet.
Rapporten viser også at det er høyere forekomst av trakassering, mobbing og vold. Faktisk viser den at 1 av 5 skeive hadde opplevd fysisk eller seksuell vold i løpet av de siste 5 årene. Vold var særlig høy hos interkjønn-personer.
Rapporten viste også at veldig mange unngikk å vise følelser offentlig, som å holde hender, fordi de var redd for vold og andre reaksjoner. Over halvparten sier de har opplevd trakassering minst en gang i løpet av det siste året.
Mer enn 1 av 3 skeive opplever diskriminering, men få rapporterer. Diskrimineringen fant sted innenfor samfunnsområder som utdanning, helsesektoren, boligsektoren og i sosiale sammenhenger. Diskrimineringen er høyest for trans- og interkjønn-personer. Kun 11% av de diskriminerte, rapporterer dette til ansvarlig myndighet. Dette ble ikke gjort, fordi de mente at dette ikke ville ha noen effekt å rapportere det.
Disse undersøkelsen gjelder kun EU, men undersøkelser her (SSB) viser lignende funn i Norge.
I Nasjonal trygghetsundersøkelse for 2022 kom det frem at ikke-heterofile i Norge, er mer enn dobbelt så ofte utsatt for både vold, seksualforbrytelser, hatkriminalitet og hatefulle ytringer enn andre.
Når det gjelder vold mot transpersoner oppga 1 av 3, å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Hva viser disse tallene? Jo, at det fortsatt er en vei å gå, før LHBT+ mennesker blir akseptert og respektert som de menneskene de er.
Ingen velger hvem de blir forelsket i. Ingen velger hvem de blir tiltrukket av. Ingen velger hvor maskulin eller feminine de er.
Men alle vil være seg selv, bli elsket, respektert og akseptert for den de er.
Det vil du. Det vil jeg. Og det vil vi alle andre.
Det er ikke vanskelig. Så la alle få være akkurat den de er.
I går så jeg en dokumentar om autisme på NRK TV. «Autisme fra innsida» Det handlet om mennesker med autisme, og det ble laget film hvor de selv forklarte hvordan det føles å være dem. En virkelig bra serie som kan anbefales.
Men det er ikke autisme jeg skal skrive om i dag, men om det autister blir veldig slitne av. Nemlig det sosiale, og det å lage masker, eller speile seg i andre. Dette er noe de må gjøre om de skal klare å fungere mest mulig «normalt». Altså klare, for å bli en av de andre. Men ved å gjøre dette, måtte de skjule den de egentlig var.
Jeg tenkte at det er jo noe alle gjør, i større eller mindre grad. Men blir vi også slitne av det?
Å speile andre?
Jeg jobber i butikk, og har gjort det i veldig mange år. Jeg elsker det. Og jeg er veldig flink til å speile andre. Det er noe jeg er stolt av. En yrkesstolthet.
Jeg ser andre. Vet hvordan andre er. Leser andre bak masken deres. Jeg behandler dem slik de vil. Tar hensyn. Jeg er rask med de travle. Tar meg tid med de som gjerne vil ha en liten prat. Jeg er saklig med de som har konkrete spørsmål.
Men det er kanskje ikke så bra for oss selv?
For hva skjer når vi hele tiden speiler andre?
Vi lærer andre å kjenne. Vi kjenner igjen humøret deres. Og vi kjenner igjen hvordan de ulike personene er. Men kjenner vi oss selv?
Folk vil elske å prate med oss, fortelle oss ting og være en hyggelig bekjent, fordi vi lytter og vi ser dem.
Men venn? Nei.
De kjenner oss jo ikke.
Vi er bare bekjente. Noen de kjenner overfladisk. Vi har aldri gitt dem muligheten til å speile oss. Vise hvem vi er. De vet rett og slett ikke hvem vi er. Ikke sånn egentlig. Ikke nok til å se oss, eller bli glad i oss. Vi er hyggelige. Bare det.
Vi er maskelesere
Vi bryr oss om andre, så mye at vi glemmer å vise hvem vi selv er. Er det derfor vi blir så slitne? Fordi vi er for opptatt av å huske alle tegn og regler som viser hvem andre er?
Akkurat slik autister gjør.
Kanskje helt ubevisst?
Kanskje vi lærte dette som barn, for å overleve i et vanskelig miljø? Kanskje vi måtte lære å lese mor eller fars humør, for å vite hvordan vi skulle oppføre oss? Slik at vi lærte å holde mye av oss selv inni oss? Det var ikke plass til den vi egentlig var. Vi måtte tilpasse oss det som var rundt hele tiden.
Har vi egentlig mye å lære av autistiske personer?
De vet jo at de blir slitne av å speile andre. Av å huske alle regler for hvordan andre er og prater. Men vet vi det? At ved å speile andre for mye, så blir vi også utslitte.
Er vi klar over at ved å tilpasse oss andres personlighet, mister vi vår egen mer og mer.
Vi tenker for mye på andres behov, enn våre egne. Vi gir energi til andre, men får lite tilbake. Vi holder for mye av oss selv tilbake. Vi er lukket. Kan det være derfor vi mister energi og blir slitne?
Han har hjertet til en mann Et hjerte som slår for å kjempe Kjempe for å vinne kamper Vinne kamper for å kunne leve et liv Han har styrken til å stå oppreist Oppreist for å vise hvem han er
Hun har sjelen til en kvinne En sjel som tar vare på Tar vare på kjærligheten På kjærligheten til det vakre i verden Hun gir av seg selv Viser sitt andre ansikt
Hun er mannen med det vakre hjertet En kvinne i en manns kropp En ballanse mellom styrke og følsomhet Det beste fra to verdener En budbringeren som vet hva det er å være mann … og kvinne
