Flere ganger i livet har jeg trodd at livet mitt har gjort en vending. Etter harde kamper kan jeg endelig kunne slappe av. Jeg har tenkt tilbake på det som har vært, som en lærdom jeg nå får brukt for. Å ha det bra er ingen selvfølge. Det negative som har skjedd, er noe som bare har gjort at jeg ikke ser på trivielle ting som selvfølgeligheter. Hadde jeg ikke opplevd det motgang, hadde jeg heller ikke tenkt over hva det hadde vært. Vi må oppleve mørket, for å sette pris på lyset.
Jeg har følt meg lykkelig. Veldig lykkelig. Jeg har laget meg en illusjon om at livet er perfekt. Nå har jeg kommet til enden av min lærdoms vei. Ikke at jeg ikke skal lære mer, for lære gjør vi hele livet. Nei, jeg har tenkt at den harde lærdommen er over.
Menneskene i livet mitt er perfekte, for meg. De gir meg alt jeg trenger, og jeg fokuserer kun på deres positive sider. Resten er bare menneskelige sider, som alle har. Vi velger hva vi vil fokusere på, har jeg tenkt, og fokuserer vi på feilene, er det disse vi ser.
Jeg har laget meg verdener som har vært helt rosa. De har ikke vært virkelig. Kun mine forestillinger om hva en perfekt verden er. Jeg har levd i den, og oppført meg som dette er den virkelig verden.
Det jeg ikke har sett, er at den andre i denne verdenen, altså min kjæreste, er et menneske av kjøtt og blod. Han har følt at jeg lager et bilde av han, som han umulig klarer å leve opp til. Han går med konstant dårlig samvittighet over å ikke strekke til, være bra nok, snill nok, eller perfekt nok.
Jeg er slik i forhold. Jeg gjør alt for at forholdet skal være perfekt. Jeg er snill, jeg er selvstendig, jeg har meninger, men jeg viser også at hans meninger er like viktige som mine, ser og forteller han om hans gode og snille sider og jeg elsker at han har hobbyer, og et liv uten meg. Bare jeg vet at jeg er hans første og viktigste interesse, er alt greit.
Luftslottet forsvinner gang på gang. Jeg sitter enda en gang i sjokk. Alt var jo så fint. Hva gikk galt? Var han ikke glad i meg? Var alle de fine ordene hans bare løgner?
Det ble for mye, sa han. Jeg ble for mye. Det ble for perfekt. Jeg ble for perfekt. Han strakk ikke til. Ingen kan leve opp til et slikt bilde, uten å føle seg mindreverdig. Jeg forstår det, men…
Jeg heter Line M og hadde for noen år siden en hjemmeside, som het Tiril`s verden.
Det startet med at jeg skrev om meg selv, som en alvedronning med tre alvebarn. Alveprinsessen. Solprinsessen og Alveprinsen. Meningen var at jeg skulle skrive om min vakre familie og livet vårt, men i eventyrform. Den ble ikke helt som jeg planla.
Tiril`s verden
Den levde sitt eget liv og ble det den ble. Jeg elsket den. Den var mitt hjertebarn. Jeg skrev om kjærlighet, om frihet, verdier, sannheter, om å føle seg fremmed og utenfor. Jeg skrev også om grunnstenene i livet, som er så viktig å ha for å stå støtt, og være den man er, og alt jeg skrev fant jeg musikk som hadde samme stemning som det jeg skrev om.
Jeg hadde også en gjestebok der, hvor jeg kunne svare de som skrev. Jeg fikk så mange hyggelige meldinger, og jeg forsto etterhvert at Tiril`s verden betydde mye for veldig mange. Det var en merkelig opplevelse, men også veldig god. Jeg følte at mine tanker bidro til at andre fikk det bedre, og det føltes veldig fint.
Hvem var Tiril?
Ingen visste hvem jeg var til å begynne med. Tiril var nick-navnet jeg brukte i ulike forum på nettet. Det føles lettere å skrive da, og tryggere. Jeg delte jo mye som var veldig personlig, og syntes det var vanskelig å stå åpent frem med alt jeg skrev.
Men etter mange positive tilbakemeldinger, fikk jeg selvtillit nok til også fortelle vennene mine om Tiril`s verden, som da hadde blitt så mye mer enn bare en hjemmeside.
Slutten på Tiril`s verden
Av ulike grunner fikk jeg ikke skrevet mer i Tirils verden. Jeg fikk ikke betalt. Skrev mail på mail til de som hadde den, men ingenting hjalp. Alt jeg hadde skrevet var der, men jeg kunne ikke legge inn noe nytt.
Den ble aldri ferdig, men jeg trøstet meg selv med at det er tid for alt. Nå var tiden for Tirils verden over.
Miss Molina
Facebook kom, og jeg laget Miss Molina. Et sted for diktene og skriveriene mine. La inn noen av diktene fra Tiril`s verden, men tenkte at den heller skulle bli en fornyelse av den, men nye tanker og nye dikt.
Men det ble ikke det samme. Jeg klarte ikke å lage den samme stemningen der. Musikken manglet. Oppsettet ble feil-Faktisk likte jeg ikke hvordan den var. Vanskelig å ha oversikt, og vanskelig å finne frem…
Tiril`s verden lever videre
Fra tid til annen finner jeg diktene mine på andres profiler og i grupper, uten at de som legger det ut, vet at det er jeg som er Tiril og har skrevet dem. Jeg blir alltid glad da. Rørende at diktene, tekstene og tankene mine fortsatt blir delt rundt i så mange år etter.
Jeg fant diktet mitt om alkoholmisbruk på en FB-venns profil. Hun sa hun elsket dette diktet, men aldri hadde funnet ut hvem som skrev det. Veldig rart, fordi grunnen til at vi kjenner hverandre, er felles engasjement for flyktninger. Noe som er et helt annet tema enn det som var på siden min.
Men det er vel hjerter som snakket samme språk, og som fant hverandre igjen.
Tirilsverdenblogg.com
Jeg gikk inn på Tirils verden, som fortsatt eksisterer (www.freewebs.com/emmali) Jeg kjente lengselen etter å skrive og å formidle alt jeg har inni meg. Derfor laget jeg Tiril`s verden Blogg. Det er så mye som vil ut. Hva det blir, vet jeg ikke. Det får tiden vise.
Jeg skriver innlegg om ting som opptar meg, og helt nederst på siden ligger mine malerier av ord, dikt, poesi og noveller. Setter veldig pris på om du tar deg tid til å lese der også.
Håper du får en flott tid her i Tiril`s verden Blogg. Velkommen tilbake <3
