Dere traff hverandre for mange år siden,
og du falt for henne etter første møte.
Du var ung, usikker og redd.
Hun hjalp deg,
og ga deg det du ville ha.
Borte var den sjenerte gutten.
Du følte deg tøff sammen med henne.
Endelig kunne du gjøre alt det du hadde drømt om å være.
Ikke rart det var kjærlighet ved første blikk.
Du så henne ikke så mye den første tiden,
men du visste at hun fantes,
og du visste at hun alltid ville hjelpe deg
når du behøvde støtte.
Etter som tiden gikk,
elsket du henne høyere og høyere,
og du forsto at et liv uten,
ble mer og mer utenkelig.
Hun var alltid med deg på alle turer…
på alle sammenkomster.
I alle minnene dine var hun med.
Dere to var ett.
Du følte deg halv uten henne.
Det var ofte bare dere to.
Da lyttet dere til musikk,
var sentimentale,
gråt litt
og løste all verdens problemer.
Du elsket disse stundene hvor det føltes som om
det bare var dere to i hele verden.
Hun aksepterte at du hadde kvinner i ditt liv,
men kvinnene hadde ikke like lett
for å akseptere henne bestandig.
Naturlig nok,
for du tilbringet mer tid med henne,
enn med dem.
Hun fikk være med når du skulle virkeliggjøre drømmene dine.
Selv om hun tok helt av,
og ødela alt,
så tilga du henne gang på gang.
Men til slutt var det nok.
Du ville reise på eventyr alene.
Turen ble ikke som du hadde trodd.
Du følte seg ensom,
og det var vanskeligere å bli kjent alene.
Du følte deg utrygg og redd.
Derfor ble gleden ekstra stor
når dere ble gjenforent.
Du nøt og kjenne varmen fra henne igjen,
og hvordan du forandret deg.
Gleden var så stor at du ofte gråt,
fordi du ikke fikk nok av henne…
og du gråt fordi hun ikke kunne la deg i fred.
Til slutt følte du at du ikke klarte noe
uten å ha henne med.
Du likte ikke å være avhengig av noen.
Du fortalte henne at dere måtte gå fra hverandre,
at du trengte å vite at du klarte deg alene.
Dette var ingen sunn kjærlighet.
Den var ødeleggende for deg.
Hun var din beste venn,
men også din verste fiende.
Hun gråt.
Klamret seg til deg.
Tryglet og ba.
Hun trengte å ha noen
som behøvde henne.
Noen som elsket henne som du gjorde.
Det gikk fint en stund,
selv om du savnet henne hele tiden.
Hun var den første du tenkte på
når du våknet,
og den siste du tenkte på
før du sovnet.
Men du prøvde å tenke på de dårlige dagene
dere hadde hatt sammen,
for selv om du elsket henne,
følte du også at hun på mange måter hadde ødelagt livet ditt.
Det var mange som ikke ville ha noe med deg å gjøre
på grunn av henne.
Familien din likte henne heller ikke,
men de aksepterte henne
for din skyld.
Heldigvis, så var det noen av kameratene dine
som elsket henne.
De prøvde å overtale deg til å ta henne tilbake.
Det virket som de likte deg bedre
når du var sammen med henne.
De var overtalende,
og du lot deg overtale.
Det var jo hun du elsket mest av alt,
og dere hadde jo hatt mye fint sammen.
Du måtte bare sette litt mer grenser, tenkte du,
så hun ikke fikk overtaket igjen.
Dere hadde jo delt så mange år,
og opplevd så mye sammen.
Var ikke bare å glemme det…
Alkoholica, er jo din store kjærlighet.