Hun levde i en rosa lykkelig boble.

Alle i hennes verden var lykkelige,

trodde hun.

Livet hadde endelig blitt godt å leve. De var ulike. Det var de, men tenk så kjedelig om de hadde ment og tenkt likt om alt,

tenkte hun.

Hun forsto at han hadde mer behov for frihet og alenehet, enn hun hadde. Men hun hadde selv vært en frihetselskende og rastløs sjel, så hun forsto han.

trodde hun

Og lot han få den frihet han trengte, for å føle seg lykkelig.

Hun følte seg lykkelig nesten hele tiden, for hun syntes de hadde det så fint sammen.

Endelig hadde hun møtt han som var alt hun hadde drømt om.

Hun levde i sin rosa verden, og tenkte på minnene om alt de hadde gjort sammen.

Hun drømte om alt de skulle gjøre i fremtiden sammen. Men det beste var hele atmosfæren i forholdet deres ….

så mye kjærlighet og omtanke for hverandre.

I hennes drømmer var det alltid de to.

I hennes verden fantes ingen ende.

De var ment for hverandre livet ut.

Men de levde i hver sin verden.

Han drømte om et liv utenfor den rosa boblen.

Han var ikke lykkelig der, men savnet frihet.

Når hun ga han frihet, ble han ikke lykkeligere,

for han savnet mer frihet…

mer alenehet…

enn det hun kunne gi han.

Han drømte seg mer og mer vekk fra henne.

Han var ikke lykkelig i hennes rosa verden.

Hun hadde bare ikke sett det før…