Hun var en fremmed fugl.

Et menneske ingen la merke til.

Hun bare var der.

Et menneske som var ansvarsfull og flink,

men hun satt aldri krav som angikk henne selv.

Hun forsvarte andre

når de ble urettmessig behandlet,

men hun forsvarte aldri seg selv.

Hun sa i fra.

Det gjorde hun,

men på en måte ingen hørte.

Hun smilte alltid.

Derfor syntes alle

hun var hyggelig å ha med å gjøre…

Hyggelig, men ingenting mer.

Hun var ingen papegøye,

bare en fremmed fugl.

Men inne i dypet av seg selv

var hun en mørk og alvorlig sjel.

Et menneske som forsto og tenkte

mer enn hun ga inntrykk av,

Men hun hadde ingen å prate med.

Ingen som forsto hvordan det var

å være en fremmed fugl.

Hun var en ensom sjel.

Ikke fordi hun ikke hadde noen rundt seg,

for noen ganger var det mer mennesker rundt henne,

enn hun nesten orket.

Hun var ensom,

fordi hun var den eneste

fremmede fuglene hun visste om.

Sangen hennes ble nesten borte.

Bare en svak nynning inne i det innerste,

for ikke å glemme den helt.

Det var så mange som hadde gjort narr av sangen hennes.

Sangen som bare var hennes.

Det var som om hun bare ville trekke seg inn i seg selv.

Vekk fra alle.

Vekk fra alt kav og mas.

Bare være med seg selv.

Hun husket ikke når de ble kjent,

men husket at det var han

som tok kontakt med henne.

Han var kontaktsøkende

på en veldig forsiktig måte.

En såret sjel tok kontakt med en annen.

De var som natt og dag,

men de var begge fremmede fugler.

Sangene deres var sorgfulle, men vakre.

Det var et håp i dem

Selv om sangene deres var forskjellige,

så var de samstemte,

og desto mer de sang sammen,

desto klarere ble sangen.

De forsto hverandre.

De forsto hvordan det var å være en fremmed fugl

i en kald og overfladisk verden.

Hadde bare andre tatt seg tid

til å lytte til tonene, klangen, følelsene i deres livssang,

hadde de også forstått deres skjønnhet.

Men ingen ser to fremmede fugler.

De ser bare etter vakre papegøyer

som sprader rundt i sin fargeprakt.

Fugler som synger sin tillærte sang.

Den alle vil høre. 

Sangen om overfladiske verdier,

om alt som kan eies

og om alle som blir tråkket på

for at noen skal kunne vise seg i sin fargeprakt.

Ingen ville lytte til sangen

som minner dem om deres egen sårbarhet,

deres egne opplevelser av svik.

Sangen som får frem frykten

de skjuler bak arrogansen

av papegøyefjær.

Klipte vinger de tror ingen ser…

men det er bare papegøyene som ikke vil se

annet enn vakre fjær..