Han ikke bare likte hvordan hun var.
Han var stolt av henne.
Aldri før hadde noen vært så stolt av henne før…
bare for at hun var den hun var
Hun var ikke som andre,
men han hadde elsket henne fordi hun var spesiell.
Begge hadde hatt respekt for hverandres forskjeller,
og likhetene mellom dem hadde gjort båndet mellom dem sterkt.
De var begge sårbare, og hadde sår,men de kunne prate sammen.
De kunne prate i timevis uten å angripe hverandre…
uten å krangle.
De kunne såre hverandre… ubevist.
Hun trakk seg inn i seg selv.
Han forsvant…
Det var alltid vondt når han dro,
men alt blir en vane.
Han sa det var hans måte å reagere på
når noe ble vanskelig.
Han sa at selv om han visste dette var vondt for henne,
så kunne han ikke love at han aldri ville gjøre det igjen…
og han kom alltid tilbake.
Hun visste det.
Derfor hadde hun trodd han kom tilbake nå også…
men han gjorde ikke det.
Ikke denne gangen.
Han elsket friheten mer enn henne,
og dro…
Hun satt igjen og følte seg helt ubetydelig for han…
forsto ingenting.
Var alt det fine de hadde hatt sammen bare en illusjon?
I hennes drømmer var det de to.
I hans drømmer var det ikke plass til henne lenger.
Illusjon, eller ikke,
for henne var det som hadde vært,
virkelig.
En virkelighet
som hun var takknemlig for å ha opplevd.
Aldri ville hun oppleve noe så vakkert igjen…
Men hun hadde opplevd det…
kjærlighet.
Hun hadde opplevd et forhold
som hun inntil da bare hadde drømt om.
Et forhold hvor kjærlighet og godhet for hverandre,
var det som var sterkest.
Selvsagt skulle hun ha ønsket
at dette hadde vart for alltid…
Men alt er ikke som man drømmer om…
Han var hennes drømmeprins,
men hun var ikke hans drømmeprinsesse…