Forfølgelsen av Julian Assange

Legg igjen en kommentar

Kunsten å kneble en brysom budbringer

Jeg må innrømme at jeg ikke visste så mye om Julian Assange. Ikke annet enn at han startet Wikileaks, var journalist, avslørte hva som skjedde med fangene i Guantanamo på Cuba, anklaget for voldtekt i Sverige, var fengslet i England og at USA ville ha han utlevert.

Det var allikevel nok til at jeg ville vite mer om ham. Jeg følte at det minste jeg kunne gjøre, var å lese en bok om ham. Den respekten skulle han få.

Jeg fikk sjokk, for dette var virkelig helt utrolig hvordan et menneske, som kun ville vise verden sannheten, blir behandlet. I alle fall når det er en mektig stormakt som står bak forbrytelsene.

Det er helt forferdelig at en uskyldig mann er fengslet og har vært i isolat i årevis uten at det for konsekvenser, uten at flere protesterer, uten at media bryr seg, annet enn å være med på svartmalingen av Julian Assanges personlighet, og helt uten å bry seg om hva han egentlig har gjort. Eller rettere sagt, hva han ikke har gjort.

  • Han er en narsissist som kun er ute etter å forherlige seg selv.

Dette er en av gjengangerne i vestlig presse. Hans asylopphold i den ecuadorianske ambassaden, ble omtalt og ansett som et media show iscenesatt av Assange selv. Ingen tok seg tid til å undersøke om dette stemte, eller hvorfor han mente at dette var noe han på dette tidspunktet mente dette var nødvendig å gjøre.

Isteden fokuserte de på hvor ustelt han var, hvor dårlig hygiene han hadde og andre absurde ting.

MEN om dette hadde stemt. Hva hadde dette med hvorfor han satt i asyl? Og hvis han virkelig var en narsissist, hvorfor skulle han da fremstå på en dårlig måte?

Sannheten er at det helt fra høsten 2010, ble satt i gang en massiv svertekampanje mot Assange, hvor amerikansk etterretning, høytstående politikere og store mediehus deltok med oppsiktsvekkende aggresjon. Etter noen år med iherdig sverting, visste enhver som fulgte litt med, at Assange var en ufyselig type. Det er slik svertekampanjer fungerer.

Sannheten er at Assange har vært en prinsippfast person og uredd journalist, som har måtte betale en høy pris for å ha avslørt maktmisbruk og krigsforbrytelser på våre vegne. For han var og er det viktigste at SANNHETEN kom frem, uavhengig av hvem som utførte ugjerningene.

  • Han er en voldtektsforbryter

Dette er for komplisert og for langt å skrive om her, men jeg skal si det mest vesentlige.

Han ble anmeldt for voldtekt, men anmeldelsen ble trukket tilbake.

Han fikk ikke lov til å komme med sin forklaring, eller det vil si. Det passet aldri, så da han etter to måneder reiste til Storbritannia (fordi han skulle holde et foredrag der), og også sa at han kunne bli forhørt med kamera på ambassade, ble han allikevel anmeldt med dagsbøter, fordi han ikke møtte opp personlig i Sverige. Denne saken ble henlagt senere.

MEN Assange forsto da at dette ikke handlet om en mulig voldtekt, men om noe mye større. Derfor søkte han om asyl i den ecuadoriske ambassaden. En frykt som viste seg å være veldig berettiget. Allerede i januar 2011 forelå en forseglet tiltale mot Assange i USA.

USAs etterretningsvesen påsto da at russiske hemmelige tjenester brukte Wikileaks som del av sin påvirkningskampanje for å hjelpe til med å få Trump valgt. En vurdering både Russland og Wikileak benekter, men som gjør at faren for utlevering uten rettgang var reel allerede da.

Etter at Assange i april 2019 ble båret ut av den Ecuadorske ambassaden i London og sperret inne i høysikkerhetsfengselet Belmarsh, var det ikke lenger tvil om at Julian Assange hadde vært urettmessig forfulgt og utsatt for umenneskelig behandling av mektige fiender som hadde som mål å uskadeliggjøre ham.

Han ble dømt til 50uker i høyrisiko fengsel sammen med mordere, fordi han hadde brutt kausjonsbetingelsene i Sverige sju år tidligere.

Senere kom det fler og fler påståtte straffbare handlinger Assange ble beskyldt for. Han fikk veldig begrenset mulighet til å forsvare seg mot dette. Under høringene ble han satt i glassbur, fornedret og uten rett til å uttale seg.

Alle sakspapirene hans ble fjernet da han ble hentet ut av ambassaden. Advokatmøtene ble avlyttet med mange vakter til stede. Han hadde ingen PC, ikke noe internett, ikke noe bibliotek, to besøk i uka.

Mange fanger ble satt fri som ledd i Coronatiltakene i Storbritannia, men Assanges søknad om løslatelse mot kausjon, ble avvist. Dette, selv om han hadde kone og barn han kunne bo hos, og var i risikogruppen, da han hadde hjerteproblemer og hadde hatt fire luftveisinfeksjoner de siste årene. De begrunnet det med fare for selvmord…

Boken er skremmende lesning

En David mot Goliat kamp, som nå virker umulig å vinne. Allikevel en viktig bok. Om du ikke kan gjøre noe annet, så les i alle fall boken om hva en stormakt kan gjøre, om de føler seg truet (les: avslørt). Dette er en bok om en mann som trodde på sannheten, som ville at verden skulle vite om urett og grusomheter som ble begått. Dessverre fikk han lide for dette, mens de skyldige har kommet helt i bakgrunnen. Angrep er tydelig det beste forsvar mot alt. Selv den største uretten og umenneskelig behandling av mennesker, blir feid under teppe, mens budbringeren må leve i det uvisse under ekstreme forhold i et høyrisikofengsel uten en rettferdig dom.

Julian Assange er en brysom publisist, som bringes til taushet for å ha avslørt krigsforbrytelser, maktmisbruk og ulovligheter begått av verdens mektigste stat og dens allierte. Ikke bare bringes han til taushet, men han brukes for å statuere et eksempel, til skrekk og advarsel til alle de som måtte gå med tanker om å gjøre noe lignende i fremtiden.

Og det er virkelig skremmende.

Den internasjonale flyktningdagen

Legg igjen en kommentar

I dag er det den internasjonale flyktningdagen. Ikke akkurat en dag å feire, men virkelig en dag det er viktig å markere.

Det har aldri vært så mange mennesker på flukt, som det er i dag. De flykter fra krig og forfølgelse og de flykter fra miljøkatastrofer.



Men hvem er de, disse flyktningene? De er vanlige mennesker som deg og meg. Mennesker som kun vil ha et hjem, et sted de kan føle seg trygge. Nå må de leve i redsel, utsette seg selv og sine for farlige fluktruter. De vet de kan dø på overfarten, men det vil de uansett om de ikke gjør noe. Nå har de i alle fall et håp om et bedre liv. Et liv de kan føle seg trygge i.

De er uønsket. Blir behandlet verre enn forbrytere. Verre enn vi behandler dyr. De blir sperret inne bak høye piggtrådgjerder med militær som passer på. I telt, med få toalett (festivaldoer, som velter under høst og vinterstormene i Hellas) og enda færre dusjer. Her må de leve, uten annet avbrekk enn timelange matkøer hver dag. Nå får ikke alle mat lenger heller. Slik blir flyktninger behandlet. Mennesker som ikke har gjort mer galt enn å bli født i «feil land»

Europa vil ikke ha dem. Ikke Norge heller. Selv om vi hele tiden får høre at vi må få flere barn, vi trenger flere folk, flere skattebetalere, for å ha råd til å betale for de eldre, som det blir fler og fler av.

Mange av dem er velutdannet, håndverkere, vilje til å starte egne bedrifter, og er mennesker vi trenger. De har store ressurser, om de bare fikk bruke dem. Isteden må de leve et uverdig og apatisk liv i en flyktningleir. En leir som ødelegger dem mer og mer desto lenger de blir værende.

Europa er stengt. Retten til å søke om beskyttelse, blir mer og mer oversett, neglisjert. Det blir stadig vanskeligere å få asyl. Menneskelige hensyn betyr ingenting lenger. Vi er lei … av å høre om, tenke eller bry oss. Faktisk har vi kommet så langt som å kalle dem som flytter til Sveits for flyktninger, mens de som flykter med livet som innsats, ofte bare blir nevnt som migranter.

«De er jo så mange» «Vi kan hjelpe dem der de er»

Ja, de er mange, men vi kan hjelpe mange flere. Fokuset i landene som kan gi dem beskyttelse, burde være «Hvor mange er vi i stand til å gi beskyttelse», istedenfor å kjempe om å ta imot færrest. Kjempe for å gi det verste ryktet, så ingen vil hit. Har vi glemt evnen til å sette seg inn i hvordan andre har det? Hvordan det hadde vært om det var deg? Dine barn? Din familie?

Vi kan ikke hjelpe dem der de er. Det er derfor de er på flukt.

Men vi kan prøve å finne løsninger, som er bedre. Mer menneskelige. Løsninger som kan hjelpe mennesker til å føle seg verdifulle, ønsket, likeverdige, respektfulle. Vi kan mer, hvis vi vil.

Vi kan jobbe for fred. Jobbe for nedrustninger. Jobbe for bedre kommunikasjon. Det er våpen og krig som skaper flyktninger. Ikke flyktningene selv. Derfor burde det aller viktigste være, å gjøre alt for å oppnå og bevare fred.

Ingenting er mer nedbrytende og ødeleggende for mennesker, dyr og jordkloden, enn krig er. Istedenfor å drive maktkamp om hvem som er sterkest, eller hvem som har størst og flest våpen, burde viljen og engasjementet vært å unngå krig. Våpen koster og ødelegger.

Fokuset burde være på krigene, våpenbruket, diktatorene, IKKE på ofrene. Det er ikke flyktningene, som er de skyldige. Det er det dem de flykter fra, som er.

Vi er så opptatt av miljø, av jordkloden, men miljø er mye mer enn ozonlaget, forurensning, dyr, natur og ren luft. Miljø er også mennesker. Vi må ta vare på hverandre, for å få et bra klima og miljø. Vi har bare en jord. Hvorfor ikke ta vare på den og de som bor der også?

Tess

Legg igjen en kommentar

Tess

For mange år siden så jeg en film på kino av Roman Polanski, som het Tess. Natasja Kinski spilte hovedrollen.

Det er veldig sjelden jeg husker slike faktaopplysninger, men denne filmen gjorde et dypt inntrykk på meg. I mange år sa jeg at dette var den beste filmen jeg hadde sett, men ingen hadde hørt om den.

Den handlet om en ung kvinne som ble voldtatt. Hun ble fordømt, mens voldtektsmannen ikke engang ble anmeldt. Det var hennes feil. Hun som hadde stolt på ham, forvrengt hodet hans.

Mannen hun elsket ville ikke ha henne, da hun fortalte ha, om voldtekten og alt endte veldig trist.

Jeg tror filmen gjorde så stort inntrykk på meg, fordi dette var slik det var. Kvinnene ble dømt, selv om de var den uskyldige parten. De var fristerinner, og de ble sett på som urene og brukt, om en mann hadde hatt samleie med dem.

Selv om det var gjort under tvang, ble kvinnene sett på som synderen. Mannen, stakkars, var jo bare en mann, og det var da ikke så lett å styre sine lyster.

Det var så urettferdig.

Plutselig ser jeg at det er en mini-serie som het Tess på TV2 Play.

Var det den samme historien?

Som filmen jeg hadde sett?

Jeg trodde egentlig ikke det, men begynte å se på den.

Jeg liker jo historiske serier. Serier og filmer som viser hvordan folk levde før.

Det tok litt tid før jeg kjente den igjen. Mange år siden jeg hadde sett filmen, så mye var glemt. Men det var den.

Det var den samme historien.

Om den samme Tess.

I gamle dager var det mange unge jenter som jobbet på gårder.

Mange av dem, som ble voldtatt av gårdseieren, slik som Tess i filmen.

Noen ble kanskje også forelsket i sjefen sin.

Men ble de gravide, ble de ofte kastet på «hue og ræva» ut.

Dette var gjerne fattige jenter, som med dette brakte skam over familien sin.

Barnefarens skyld i dette, ble aldri nevnt.

Det var ikke han som brakte skammen med seg.

Det var hun.

Heldigvis var ikke alle slik. Noen tok ansvar også den gangen.

Min tippoldefar, Oluf Sigrid Severin Møller, var en slik mann. Han var rik, og han hadde et forhold til hushjelpen sin, Cecilia.

Da hun ble gravid, kastet han henne ikke på dør, som mange andre ville ha gjort.

Han kjøpte et hus til henne og sønnen, Jacob og forsørget dem i alle år.

Han skrev også at han var faren til min oldefar i kirkebøkene, men at moren var ukjent. Dette for å gjøre det beste for sønnen, regner jeg med.

Resten av familien visste ingenting om Jacob, før testamentet ble lest opp etter hans død, og min oldefar arvet like mye som de andre barna.

Det var mye urett mot kvinner den gangen, men det var nok også flere redelige menn, slik som min tippoldefar.

Vi må ikke glemme dem.

Jeg er rik!!!

Legg igjen en kommentar

Jeg er takknemlig! Jeg er født i et trygt land. Jeg slipper å være redd hele tiden. Jeg slipper å lure på om dette er dagen jeg skal dø, når jeg slår opp øynene om morgen. Jeg har tak over hodet, uten å være redd for at det skal bombes i stykker mens jeg sover. Jeg har mat på bordet hver dag, og jeg spiser noen ganger mer enn jeg har godt av. Jeg er en av dem som vant i Lotto da jeg ble født! Jeg bygde ikke landet. Det gjorde de før meg… og oljepengene. Jeg var heldig der.

Når alt blir borte

Når alt blir borte, må du finne på noe. Når halve leiligheten er bombet vekk når du kommer hjem fra jobb, så er tiden inne til å finne et nytt sted å bo. Når du går helt rolig sammen med en venn, og plutselig får vennen revet fra deg av to militære, som mishandler han til det ugjenkjennelige, da er det på tide å reise et annet sted å pleie vennskap.

Jeg har venner fra hele verden i min bekjentskapskrets. De fleste av dem mennesker som har vært på flukt. Mennesker med hver sin historie, hver sin grunn til å forlate alt og alle de er glad i. Familier blir splittet, drept, hjemmene deres ødelagt. Gode minner, blir erstattet med traumer. Ingenting blir som før. Ikke her, og ikke om de reiser tilbake engang.

De flykter for å få en fremtid hvor de slipper å være redde. Et trygt liv i frihet for seg, for familien sin, for barna sine. Det finner de ikke lenger i sitt eget land.

En åpen hånd

De aller fleste menneskene på flukt jeg kjenner, kommer fra Syria. Fra en borgerkrig. Den verste krigen av alle, hvor de må kjempe mot sine egne. Jeg kjenner folk fra tre ulike sider, og alle med det til felles, at de ikke vil drepe sitt eget folk. De kom med åpen hånd, men vi er et skeptisk folkeslag. Mange vegret seg for å ta i mot den. Hva om de ikke var så høflige og gjestfrie som de utga seg som? Hva om de skjulte noen skumle hensikter? Heldigvis ser det ut til at flere og flere innser at det er veldig mange flotte mennesker som kommer hit som flyktninger.

Flyktningvenn

Selv ville jeg bli flyktningvenn, og meldte meg på kurs. Jeg fikk aldri tildelt en flyktning, så jeg måtte finne dem selv. Jeg fant et helt mottak med flyktninger, og var der flere ganger i uka i flere år. En flott gjeng, som stadig var i forandring, etter hvem som måtte flytte ut, og hvem nye som kom inn. Noen hadde flyttet 5-6 ganger etter de kom til Norge. Ærlig talt så forstår jeg ikke hvorfor dette ble gjort?

Guttene mine og jeg

Den første tiden

En av dem sa til meg i ettertid at han ikke visste hvordan han skulle ha overlevd den første tiden i Norge, om det ikke hadde vært for meg. Han hadde nok det, men den første tiden for dem var vanskelig.

Visstnok hadde de kommet frem hit de skulle, men problemene ble ikke borte for det. Det var nok å bekymre seg for. De hadde alle noen som var igjen, eller i fengsel. Det kom alltid noen bomber, og det er ikke lett å sitte her, mens de som betyr noe må leve i frykt.

Ikke hadde de penger (70kr pr dag). Ikke kunne de språket. De visste ikke noe om kulturen vår. De var helt umulig å bli kjent med nordmenn. De var bekymret for familien som fremdeles var i hjemlandet. De var redde for å få avslag. Og de hadde ingenting å finne på, da de ikke fikk lov til å jobbe.

Jeg kom inn i livet deres som et avbrekk, vil jeg si. De kom ut av rommene sine når jeg kom, pratet (de som kunne engelsk oversatte for de andre), laget mat, te, kaffe, spilte kort, lærte norsk, spurte meg om alt mulig rart om kulturen vår, om språket vårt. De sang og spilte sanger fra hjemlandet sitt, lærte meg å danse deres folkedanser, så på bilder av hjemsted og familie.

Jeg tok de med på turer, hjem, på stranda, på diskotek og vi hadde så mye moro. Jeg hjalp dem med å lese offentlige dokumenter, bestille på nett, få bankkonto, bestille togbilletter, snakket og skrev brev til UDI og mer.

En gang hadde guttene til og med ordnet med Surprice party for meg på bursdagen min, og de kom med den utrolige historien, for å få meg til å komme akkurat når jeg skulle. Jeg gikk fem på. Trodde ikke de skulle gjøre noe sånt.

De hadde slukket lyset, pyntet kaker og jeg ble møtt med tente lys og bursdagssang. Er det noe rart til jeg er glad i disse guttene?!?

Kanskje har dette gjort at den første tiden deres, ble litt lettere, men jeg vil vel si at de ga meg mer tilbake enn jeg ga. Jeg vil si at denne tiden har vært en av de aller beste i livet mitt.

Etter hvert flyttet de rundt omkring i Norge, gikk på skoler, utdannet seg og fikk jobber, så det ble litt stress å besøke alle. Jeg sa det var bedre når de bodde på mottaket. Da var de samlet, men det er de IKKE enige i. Nå har alle minst en jobb, og hverdagen er travel. Det er slik det skal være.

Jeg har jevnlig kontakt med flere av dem, har vært i tre syriske bryllup og føler virkelig at livet mitt har blitt mye rikere etter jeg ble kjent med alle disse flotte menneskene.

Vi er likere enn vi tror. Det handler bare om å respektere hverandre.

Skuddene mot kjærligheten<3

Legg igjen en kommentar

Jeg må nesten skrive om Pride, og om det som skjedde natt til 25.juni 2022

Min sønn ringte meg på natta. Han gråt og var helt i sjokk. Sa at en hadde skutt 25 stk  på London Pub, hans stamsted.  Han hadde ikke vært der. Hadde vært på håndballfest et annet sted. Kjæresten hans skulle ha vært der, men var sliten og ville heller slappe av hjemme.

En annen jeg kjenner, skulle dit med noen venner, men køen var så lang, så de gikk et annet sted. Da de gikk London Pub senere, var det fortsatt kø, så de dro isteden hjem.

Så tilfeldig og så nært. Det kunne ha vært dem om bare …

Ikke alle var like heldige.

De VAR på London Pub denne sommernatten. Lykkelig uvitende om hva som snart skulle skje.

Skuddene som plutselig skar gjennom luften og forvandlet en vakker sommernatt, til et mareritt med hylende, blødende mennesker overalt. Et syn som minnet mer om en krigssone, enn en festglad aften.

To ble drept og 19 hardt såret, men også de andre som var der fikk sår … på sinnet.

Det gjorde også noe med de som pleide å være der, som sønnen min, de som kjente noen som ble skutt eller var vitne til det. De vil også få sår.

For plutselig kom døden så altfor nær. Hatet! Hatet mot dem, som elsket noen av samme kjønn.

Sønnen min ringte, fordi han var redd for at jeg skulle tro at han var en av dem.

Sider på Facebook ble opprettet, hvor de kunne skrive at de var trygge. Sannheten var at plutselig så var det veldig mange som ikke følte seg trygge lenger, men de levde.

Jeg klarte nesten ikke å snakke om det dagen etter, uten å kjempe mot gråten. Følte at jeg nesten hadde mistet sønnen min, fordi en gal mann ble så provosert av at noen elsker hverandre. Hvordan kan noen hate noen som ikke gjør mer galt enn å følge hjertet sitt? Viser sin kjærlighet til den de elsker?

Jeg forstår det ikke. Dette er ikke noe noen velger å være. Ingen blir homofile fordi det er kult, eller in. Ingen lager mer vanskeligheter for seg selv, enn nødvendig. (som å få barn)

Det er noe de er født som, og jeg syntes det er så flott at så mange kan komme ut av skapet sitt, forteller at de blir tiltrukket av personer av samme kjønn som dem selv, eller at de føler seg fanget i feil kropp, eller elsker å gå i kvinneklær, selv om de er menn, og at alt dette er helt greit.

La dem gjøre det! La dem få være seg selv! Kjærlighet er aldri feil.

Ingen skal behøve å skamme seg, fordi de er glad i noen.

Vi trenger Pride, og vi trenger denne markeringen, for å vise folk her i Norge, og ikke minst folk i alle de landene homofili fortsatt er forbudt, at det faktisk er mange rundt om som kjemper for dem.

Det må være helt forferdelig bo i et land, hvor man må skjule en så stor del av seg selv, i redsel for å bli fengslet, torturert og straffet.

Selv i Norge i dag, er mange redde for å bli avvist av venner og familie, om de forteller hvem de er.

De bærer kanskje hemmeligheten med seg hele livet.

Derfor er Pride markeringen så viktig. Den kan gjøre at flere tør å gå ut av skapet sitt.

Jeg elsker Pride! Gleden, paradene, karnevalet, stemmingen, alle folkene. Det gir så mye håp. Håp om mer mangfold, mer toleranse, og mer aksept om at vi er forskjellige. Det er jo det som gjør et samfunn så spennende.

Natt til lørdag 25. juni 2022, ble alt forandret. Skuddene og hatet til en gal ekstrem mann, forvandlet gleden, håpet og kjærligheten, til redsel. Paraden ble avlyst.

Folk gikk i tog allikevel. Folk holdt sammen, men appellene uteble. Det samme ble festen og musikken dagen etter. Men også her kom tusenvis av folk.

For å vise at kjærligheten er sterkere enn hatet.

Noen mener at Pride, paraden og oppstusset, kan virke provoserende.

Jeg mener det må være noe galt med mennesker som lar seg provoser av glede, mangfold, toleranse og kjærlighet.

Det som skjedde natt til 25. juni 2022, var IKKE ofrenes feil. Det var var en psykisk syk mann, som misbrukte sin religion i sin ekstreme tankegang.

Derfor er det viktigere enn noen gang, at Pride har kommet for å bli.

Kjærlighet er for alle!

Hva om kjærlighet var det viktigste?

Legg igjen en kommentar

Hva om kjærlighet var det viktigste? Hva om vi snakket fra hjertet? Tenk om alle gjorde det. For en flott verden vi hadde hatt.

En verden uten frykt, hat, misunnelse og maktbegjær.

Hvis kjærlighet var det viktigste, hadde alle hjulpet hverandre. Hvis alle hadde snakket fra hjertet, hadde vi ønsket hverandre godt.

Det hadde ikke vært krig, og pengene til våpen kunne isteden gått til menneskeheten. Vi kunne funnet vann i Sahara, isteden for på Mars.

Alle vil ha kjærlighet i livet sitt. Hvorfor er det som virker så enkelt, det vanskeligste av alt? Hvorfor klarer vi ikke å tro på at kjærlighet er den sterkeste kraften som finnes? Nok til at vi selv kan gjøre alt for å spre kjærlighet? Det eneste som kan kurere hat.

Frykt er et stort hinder for kjærlighet. Er vi redd for noe, eller noen, tør vi ikke. Vi tør ikke bli kjent med fremmede. Vi tør ikke å stole på noen som ser eller oppfører seg annerledes enn oss selv. Vi setter opp store skjold, isteden for å snakke hjerte til hjerte, som da hadde visst at vi lukket hjertet for veldig mange flotte mennesker.

Smil, rekk frem en hånd og snakk med hjertet, og du vil få så mye tilbake.

Jeg tror verden hadde vært et mye bedre sted bare ved at du og du og du viser kjærlighet til dem rundt deg. Bare det vil gi ringvirkninger til andre, så andre igjen tør å vise sårbarhet og å snakke med hjertet uten å være redde.

Det er så enkelt, og samtidig så vanskelig. Men om alle hadde klart det, hadde vi fått en magisk verden for alle.

Pornografi

Legg igjen en kommentar

Jeg er mot pornografi. Det har jeg alltid vært. Gått ut på dato, sier noen, uten å spørre hvorfor.

Vel, så var jeg ung på 70-tallet hvor de aller fleste var mot, men det har ikke noe med det å gjøre.

Jeg fikk også en til å brenne et pornoblad på fest for 20 år siden .

Du er for ekstrem, sa hun som hadde festen.

Men hvorfor er jeg så imot?

Fordi det er ødeleggende, spesielt for unge, som er nysgjerrige å vil vite og lære hva sex er.

Pornografi viser ulike stillinger, ulike måter å ha sex, tilfredstillelse, orgasme, men de viser ikke det viktigste. Følelser mellom to. Båndet som oppstår når man er naken sammen, utforsker hverandre, lærer hverandre å kjenne på kanskje det dypeste plan som er mulig. Når begge setter den andres nytelse før sin egen.

Pornografi viser kun hvordan du skal oppnå din egen nytelse og mestringsfølelse ved å lære hvordan man kan gi den andre orgasme. Det er kaldt. Det er upersonlig. Altså helt det motsatte av det å dele det mest intime i oss er.

Nysgjerrigheten og uskyldigheten blir borte. Det blir isteden et enormt press, både når det gjelder å gi, men også å ta imot. Det er ett fokus, utløsningen. Men elskov er så utrolig mye mer enn det. Når man har med seg følelsene. Vi blir ett. Ikke to med hver sin ekstase.

Det gjør at unge mennesker følger «oppskriften» på hva som er sexy og hva som er nytelse. Det er ikke lenger nok å bare være seg selv, og vite at det er det som er tiltrekkende. Det er du som er sexy akkurat slik du er, uavhengig om du er med på all verdens stillinger og fetisj.

Det kan presse usikre unge til å tøye grenser, som ikke er deres egne. Få uerfarne til å godta ting de egentlig ikke vil, fordi alle andre gjør det, alle andre liker det. Man tror det er en selv som er problemet.

Det er ikke lett å gå mot flokken spesielt når man er ung.

Det er ikke lett å vite at sex og å elske sammen, er to helt forskjellige ting. Iallefall ikke når pornografien har blitt akseptert som en læring og filmer som Fifty Shade Of Grey blir sett på som normalt og spennende. En spenning jeg ser på som en veldig skremmende utvikling.

Styrke eller svakhet?

Legg igjen en kommentar

En av de mest grunnleggende styrkene vi har er å tro godt om andre. Eller er det egentlig en styrke? Jeg syntes det.

Vi blir født med en blind tro på at alle er gode. Vi som barn, hadde ikke overlevd uten denne tilliten til andre. Uten en tro på at noen vil ta vare på oss.

Dessverre vil ingen av oss ha et liv helt uten mennesker som vil misbruke denne naiviteten . Både små og store svik vil lage sår og varige arr i løpet av et liv.

Resultatet kan bli bitre, redde, og skeptiske voksne.

Vi stoler ikke lenger på andre. Iallfall ikke mennesker vi ikke kjenner.

Om vi ikke klarer å se, ikke klarer å bryte dette, eller klarer å legge ansvaret der det hører hjemme, vil vi lage nye sosiale mønstre, som voksne. Vi vil bringe med oss våre sår videre til våre barn.

Noen mennesker klarer å beholde sitt positive syn på andre også som voksne. De tror det beste, til det motsatte er bevist. Selv om de blir sviktet, selv om de blir forått, tar de ikke dette med seg til det nye vennskapet, den nye partneren, til barnet sitt eller det nye mennesket de møter. Rett og slett fordi denne personen ikke har noe med deres forhistorie å gjøre. 

Noen syntes å være naiv, er en svakhet. Rett og slett dumskap. Jeg mener det motsatte.

Å være naiv, godtroende eller tro det beste om andre, er en styrke. En grunnleggende styrke, som gjør at vi tør å tro, selv om vi risikerer å bli dolket i ryggen, selv om vi risikerer å bli sviktet igjen, selv om vi kanskje risikerer å bli helt knust.

Jeg syntes det er modig å plukke opp puslebitene av seg selv, sette dem sammen, og gå videre med ny tro på det beste i andre.

Det motsatte er at vi lar redsel for det som har vært, bli en redsel for noe som kanskje ikke er noe å være redd for i fremtiden?

Hvis redselen er sterkere enn nysgjerrigheten og større enn ønsket om å lære andre å kjenne, vil vi også miste mange muligheter til å bli kjent med mange fantastiske nye mennesker. 


Vi blir alle fylt med redsel, og vi får sår i livet. Det gjør oss også mer skeptiske og usikre. Slik er det bare.

Men er dette en styrke? Eller er det bare et resultat av hva vi har opplevd?

Jeg vet at mange tenker at å tro godt om folk, er en svakhet, men slik jeg ser det, er tvert om.

Du som klarer å beholde din tro på menneskene. Uansett hva du har opplevd. Har ikke du største styrken av oss alle?!? ❤️

Livets verdier

Legg igjen en kommentar

Bak hver mørke sky er det sol

Selv når alt virker håpløst så er det noe å tro på

Drømmer blir ikke laget av velstand, men av å ikke ha noe

Verdier kan aldri kjøpes for penger

Selvfølgelighet gjør ingen lykkelig,

men takknemlighet er livets lykkepille

Vi strever etter det perfekte

Det perfekte liv

Det pefekte oss

De perfekte ting

Men det finnes ingen perfekte

Det er det upefekte som gjør oss til akkurat oss

For alle vil bli elsket for den de er

Med mangler og feil, men også så mye bra

Vi lengter etter at noe skal se dette

Tåle våre feil og se vår godhet

Derfor er det så viktig å ikke lete etter feilene hos andre

Let etter det gode og det positive

Du vil alltid finne det, fordi det er i oss alle.

Hvorfor er det så vanskelig?

Ikke grav deg ned i ditt eget mørke, men tro på at det kan bli bedre

Det er ikke alltid lett å se solgløttene, når mørket er rundt deg

Men det hjelper ingen.

Aller minst deg selv å forbarme mørket, og tro dette er slik det skal være.

Lyset i tunnelen, er veldig sjeldent et tog

som vil overkjøre deg, ødelegge deg og gjøre livet ditt enda verre.

Mest sannsynlig er dette lyset, håpet om noe bedre.

Ikke vær redd for å gå nye veier.

Du vil ikke gå deg vil.

Du vil møte nye utfordringer, få nye impulser og ny lærdom.

Ingen lærdom er bortkastet. Det kan bare ta litt ekstra tid.

En åpen hånd tar imot. 

En lukket, slipper ingen inn

Energityver

Legg igjen en kommentar

Den største energityven vi har, er negative mennesker. De kommer som et vått ullteppe som blir tredd nedover oss. Prater og prater og prater om hvor elendig livet deres er. De selv føler seg lykkelige etterpå, for endelig å ha fått tømt seg. Tilbake sitter vi helt utslitte, mens de endelig har fått litt ny energi.

Det andre er de som ikke har noen som helst interesse av deg. De bare prater og prater og prater om seg selv og sitt. Det er helt umulig å komme inn med egne ting, selv om vi prøver aldri så mye. Det blir isteden en timelang monolog, hvor vi, hvem vi er eller hvordan vi har det, er fullstendig uinteressant. Da de endelig går, føles det som en befrielse fra noe vi har blitt fanget inn i uten å være en del av. Også her sitter vi igjen helt utslitte, mens den andre går med et stort smil og fornyet energi.

Allikevel er den aller største energityven oss selv. Hvordan kan det være mulig tenker du kanskje nå? Vi er jo sammen med oss selv hele tiden. Det er nettopp derfor det er så viktig hvordan vi snakker til oss selv. Hvis vi hele tiden har en kritisk stemme på skulderen, som aldri er fornøyd med oss, så blir vi slitne. Negative tilbakemeldinger suger energi. Vi blir slitne.

Nå høres det kanskje dumt ut, men jeg tror det er veldig viktig å si fine ting til oss selv. Gi oss fine tilbakemeldinger, ros oss selv for det vi gjør og for at vi er akkurat den vi er. Vi er unike. Vi er fantastiske. Vi er snille. Vi er arbeidsomme. Vi er tøffe. Vi er likt. Vi er elsket. Alt dette fordi vi er oss selv. Vi trenger å høre positive ting om oss selv, og det er ikke nødvendigvis noe som må komme fra andre. Hvis vi er flinke til å rose oss selv, så er dette egentlig nok. Da vet vi vår egen verdi. Noe som også beskytter oss om noen sier det motsatte. For vi vet at dette ikke stemmer. Vi kjenner oss selv best. Ikke de andre.

Klarer vi å være vår egen bestevenn, så er jeg sikker på at vi også får mye mer energi til å bruke på oss selv, på andre og på det vi liker å gjøre.