I dag er det bryllup i Geiranger.

Prinsesse Märtha og sjaman Durek Verrett skal forenes. De skal gifte seg.

De har møtt mange fordommer i tiden de har vært sammen, og mange har vært imot bryllupet.

Det er ikke slik det skal være.

En sjaman har ingenting å gjøre i et kongehus, er det mange som sier.

Men hvorfor ikke?

Prinsesse Märtha Louise har alltid vært noe for seg selv.

Hun har gått sine egne veier, og det hadde vært rart om hun hadde funnet en helt vanlig mann, eller en konservativ prins. Han hadde ikke forstått henne, og heller ikke hun ham. For som alle andre faller hun for en som ligner seg selv, en fargeklatt og ikke minst en som kan elske henne for den hun er innerst inne.

Durek er sjaman, men sjamanisme er også noe som finnes i norsk urkultur. En kultur som fortsatt praktiseres blant samer (og andre).

En forening mellom natur, dyr, kjærlighet og oss.

Alt henger sammen.

Jeg syntes dette er flott.

Vi trenger det.

Alt ukjent er ikke skummelt og negativt.

Vi trenger noe nytt, noe annerledes og levende. Vi trenger å utfordre fordommene, som så mange nordmenn har.

Her er det glede, kjærlighet og farger . Trauste nordmenn i bunader blandes med, de kongelige og med fargerike mennesker som alle stråler av glede.

Det er jo akkurat slik verden burde være. En verden hvor det tradisjonelle møter det alternative. Hvor det gamle møter det nye. Hvor religion møter det åndelige.

Hvor kjærlighet er budskapet.

Hvordan kan noen være i mot dette?

Alt handler jo om kjærlighet.

Kjærlighet til seg selv.

Kjærlighet til andre.

Og ikke minst kjærlighet til hverandre.

Kjærligheten mellom vår prinsesse og hennes utvalgte.

Dette er et eventyr på ekte.

Lykke til Märtha og Derek!

Ønsker dere mange flotte år sammen.