Juni er måneden vi feirer kjærligheten.

All kjærlighet mellom to som elsker hverandre.

En måned som feirer glede, farger og mangfold. Vi er forskjellige, og det gjør verden mer spennende.

Kjærlighet er aldri feil.

Det burde iallefall ikke være det.

Ingen skulle behøve å skamme seg. Skjule hvem de er forelsket i. Skjule hvem de er tiltrukket av.

For alt dette er jo akkurat slik vi er. Noen liker de tynne, andre de fyldige, høye, lave, mørke, lyse … og noen liker dem av samme kjønn.

Så enkelt, og så vanskelig for noen.

Dette er ikke et valg noen tar, eller en sykdom som kan kureres.

Dette er slik vi er skapt.

Noen er mer feminine og andre mer maskuline, enn det som er «normalt» for deres kjønn. Andre har lyst til å pynte seg i vakre dameklær, selv om de er menn. Mens andre igjen føler ubehag over å være i sin egen kropp. De har feil kjønn.

Men ingenting er feil. Vi er bare forskjellige.

Slik er det, så hvorfor ikke bare akseptere og respektere at ikke alle mennesker er like. Det skaper mangfold, og det er spennende.

Heldigvis er det lettere å ha en annen legning i dag, enn det var for bare få år siden, men allikevel er det fremdeles mennesker som ikke aksepterer annet enn hetero-seksuelle.

Fremdeles er det noen som bruker homo som skjellsord.

Selv om LHBT (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er mer akseptert nå, er de dessverre mer utsatt for vold enn andre, og transpersoner mest.

I undersøkelser EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) har hatt over levevilkårene for skeive i Europa, viser det at selv om det er gjort fremskritt på en del områder, finnes det fremdeles store og økende utfordringer.

Undersøkelsen hentet inn svar fra over 100.000 personer fra alle EUs medlemsland.

Den viser at mange flere har en mye større åpenhet om sin seksuell legning og/eller kjønnsidentitet, sammenlignet med tidligere år.

Allikevel er det litt under halvparten, som fremdeles av ulike grunner, IKKE våger å være åpne om hvem de blir tiltrukket av.

Dette syntes jeg er veldig trist å lese. Seksualitet er en veldig stor og viktig del av hvem vi er, og at så mange føler de må skjule en så stor del av seg selv også i 2024, er helt forferdelig.

Alle trenger å bli elsket for den vi er.

Når vi ikke kan være oss selv for å få den, blir kjærligheten betinget, og betinget kjærlighet, er ingen sann kjærlighet.

Rapporten viser også at det er høyere forekomst av trakassering, mobbing og vold. Faktisk viser den at 1 av 5 skeive hadde opplevd fysisk eller seksuell vold i løpet av de siste 5 årene. Vold var særlig høy hos interkjønn-personer.

Rapporten viste også at veldig mange unngikk å vise følelser offentlig, som å holde hender, fordi de var redd for vold og andre reaksjoner.
Over halvparten sier de har opplevd trakassering minst en gang i løpet av det siste året.

Mer enn 1 av 3 skeive opplever diskriminering, men få rapporterer. Diskrimineringen fant sted innenfor samfunnsområder som utdanning, helsesektoren, boligsektoren og i sosiale sammenhenger. Diskrimineringen er høyest for trans- og interkjønn-personer.
Kun 11% av de diskriminerte, rapporterer dette til ansvarlig myndighet. Dette ble ikke gjort, fordi de mente at dette ikke ville ha noen effekt å rapportere det.

Disse undersøkelsen gjelder kun EU, men undersøkelser her (SSB) viser lignende funn i Norge.

I Nasjonal trygghetsundersøkelse for 2022 kom det frem at ikke-heterofile i Norge, er mer enn dobbelt så ofte utsatt for både vold, seksualforbrytelser, hatkriminalitet og hatefulle ytringer enn andre.

Når det gjelder vold mot transpersoner oppga 1 av 3, å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep.

Hva viser disse tallene? Jo, at det fortsatt er en vei å gå, før LHBT+ mennesker blir akseptert og respektert som de menneskene de er.

Ingen velger hvem de blir forelsket i.
Ingen velger hvem de blir tiltrukket av.
Ingen velger hvor maskulin eller feminine de er.

Men alle vil være seg selv, bli elsket, respektert og akseptert for den de er.

Det vil du. Det vil jeg. Og det vil vi alle andre.

Det er ikke vanskelig.
Så la alle få være akkurat den de er.

Happy Pride!

Jeg må nesten skrive om Pride, og om det som skjedde natt til 25.juni 2022

Min sønn ringte meg på natta. Han gråt og var helt i sjokk. Sa at en hadde skutt 25 stk  på London Pub, hans stamsted.  Han hadde ikke vært der. Hadde vært på håndballfest et annet sted. Kjæresten hans skulle ha vært der, men var sliten og ville heller slappe av hjemme.

En annen jeg kjenner, skulle dit med noen venner, men køen var så lang, så de gikk et annet sted. Da de gikk London Pub senere, var det fortsatt kø, så de dro isteden hjem.

Så tilfeldig og så nært. Det kunne ha vært dem om bare …

Ikke alle var like heldige.

De VAR på London Pub denne sommernatten. Lykkelig uvitende om hva som snart skulle skje.

Skuddene som plutselig skar gjennom luften og forvandlet en vakker sommernatt, til et mareritt med hylende, blødende mennesker overalt. Et syn som minnet mer om en krigssone, enn en festglad aften.

To ble drept og 19 hardt såret, men også de andre som var der fikk sår … på sinnet.

Det gjorde også noe med de som pleide å være der, som sønnen min, de som kjente noen som ble skutt eller var vitne til det. De vil også få sår.

For plutselig kom døden så altfor nær. Hatet! Hatet mot dem, som elsket noen av samme kjønn.

Sønnen min ringte, fordi han var redd for at jeg skulle tro at han var en av dem.

Sider på Facebook ble opprettet, hvor de kunne skrive at de var trygge. Sannheten var at plutselig så var det veldig mange som ikke følte seg trygge lenger, men de levde.

Jeg klarte nesten ikke å snakke om det dagen etter, uten å kjempe mot gråten. Følte at jeg nesten hadde mistet sønnen min, fordi en gal mann ble så provosert av at noen elsker hverandre. Hvordan kan noen hate noen som ikke gjør mer galt enn å følge hjertet sitt? Viser sin kjærlighet til den de elsker?

Jeg forstår det ikke. Dette er ikke noe noen velger å være. Ingen blir homofile fordi det er kult, eller in. Ingen lager mer vanskeligheter for seg selv, enn nødvendig. (som å få barn)

Det er noe de er født som, og jeg syntes det er så flott at så mange kan komme ut av skapet sitt, forteller at de blir tiltrukket av personer av samme kjønn som dem selv, eller at de føler seg fanget i feil kropp, eller elsker å gå i kvinneklær, selv om de er menn, og at alt dette er helt greit.

La dem gjøre det! La dem få være seg selv! Kjærlighet er aldri feil.

Ingen skal behøve å skamme seg, fordi de er glad i noen.

Vi trenger Pride, og vi trenger denne markeringen, for å vise folk her i Norge, og ikke minst folk i alle de landene homofili fortsatt er forbudt, at det faktisk er mange rundt om som kjemper for dem.

Det må være helt forferdelig bo i et land, hvor man må skjule en så stor del av seg selv, i redsel for å bli fengslet, torturert og straffet.

Selv i Norge i dag, er mange redde for å bli avvist av venner og familie, om de forteller hvem de er.

De bærer kanskje hemmeligheten med seg hele livet.

Derfor er Pride markeringen så viktig. Den kan gjøre at flere tør å gå ut av skapet sitt.

Jeg elsker Pride! Gleden, paradene, karnevalet, stemmingen, alle folkene. Det gir så mye håp. Håp om mer mangfold, mer toleranse, og mer aksept om at vi er forskjellige. Det er jo det som gjør et samfunn så spennende.

Natt til lørdag 25. juni 2022, ble alt forandret. Skuddene og hatet til en gal ekstrem mann, forvandlet gleden, håpet og kjærligheten, til redsel. Paraden ble avlyst.

Folk gikk i tog allikevel. Folk holdt sammen, men appellene uteble. Det samme ble festen og musikken dagen etter. Men også her kom tusenvis av folk.

For å vise at kjærligheten er sterkere enn hatet.

Noen mener at Pride, paraden og oppstusset, kan virke provoserende.

Jeg mener det må være noe galt med mennesker som lar seg provoser av glede, mangfold, toleranse og kjærlighet.

Det som skjedde natt til 25. juni 2022, var IKKE ofrenes feil. Det var var en psykisk syk mann, som misbrukte sin religion i sin ekstreme tankegang.

Derfor er det viktigere enn noen gang, at Pride har kommet for å bli.

Kjærlighet er for alle!