Stikkordarkiv: se andre

Halloween

Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke liker Halloween så godt. Tradisjonen kommer fra USA, og det er helt klart handelsstanden som tjener mest på at vi feirer den.

Halloween kommer egentlig fra den keltiske høsttakkefesten, Samhain. Høsten var over, og den mørkeste tiden begynte. Faktisk startet den keltiske kalenderen ved solnedgang 31.oktober. Dette er også den natten hvor det er mest åpenhet mellom vår jordiske verden og den underjordiske.

I den Paganistiske troen, hvor Wicca kanskje er den mest kjente undergruppen, er Samhain en av deres fire store sabbater. De har åtte, Samhain feires på en mer tradisjonell måte med seremonier hvor man hedrer og minnes de døde.

Vil du lese mer om hvordan Samhain feires, eller er interessert i å vite mer hva paganismen er? Gå inn her https://nordenspaganister.no/

Selv om Halloween og Samhain kommer fra det samme og har flere ting til felles, så er de også veldig forskjellige.

Halloween, slik den er i dag, kommer fra USA.


Faktisk bruker 1 av 5 nordmenn penger på Halloween, viser en undersøkelse fra Norstat, utført på vegne av Virke. Vi bruker gjennomsnittlig 1.100kr på kostymer, pynt og gotterier.

Det er mye penger for mange.


Men selv om dette ikke er en tradisjon jeg har vokst opp med, ser jeg også at Halloween har kommet for å bli.


Jeg må forholde meg til det, og jeg må se det positive.


Barna får et ekstra avbrekk i mørketiden vår.
De har noe å glede seg til.
Og ikke minst de får lov til å kjenne på skrekkblandet fryd.
Noe jeg tror er veldig bra for alle, å kjenne på innimellom.


De lager virkeligheten litt skumlere enn ellers, og syntes det er veldig gøy at vi voksne er med og blir «skremt».


Tiden før Halloween, bidrar til at barnas kreativitet blir stimulert. Både i hva de selv lager på skole, barnehage og hjemme, hvordan de pynter hjemme hos seg selv, men også kreativiteten ved å bestemme hva de selv skal kle seg ut som. Få være denne rollefiguren.


Barna gleder seg og gjør noe sammen, ofte også sammen med voksne rollefigurer de har i livet sitt.


Dette er en dag som det er mye fokus på før, under og etter Halloween. For også etterpå prater de om hvor mye gotteri de fikk, hva de var kledd ut som og morsomme hendelser som skjedde i løpet av Halloween-kvelden.


Dette er det positive. Det fine med Halloween.

Det triste er, at ikke alle barn har mulig til å bli med.


Det kan være de ikke har foreldre som bryr seg, har råd til å kjøpe kostymer, er kreative nok til å klare å sy selv, eller det kan være barn som ikke er en del av et fellesskap.

De har rett og slett ingen å gå «Knask eller Knep» sammen med på denne viktige dagen for barn.


Grunnen kan også være foreldre, som ikke er der for barna sine. Det kan være psykiske årsaker, alkohol eller andre rusmidler, eller det kan være foreldre som nekter barna å være med av religiøse årsaker.


Uavhengig av hva årsakene til at barnet ikke blir med, så er resultatet det samme. Barnet har ingen nære venner, et sosialt fellesskap de er med i.

De er utenfor fellesskapet.


Ingen barn føler seg mer alene, enn på dager som Halloween.
Det er på slike dager barna virkelig kjenner på utenforskap. «De er ikke bra nok» En følelse som kan vokse seg stor inn i voksenlivet.


Derfor er det så utrolig viktig, at vi som voksenpersoner, foreldre, snakker med barna våre og passer på at det ikke er noen som blir holdt utenfor.


Påse at alle barn er med i en eller annen gruppe denne kvelden.


Ingen barn bør være uten venner på Halloween.


For en ting er sikkert, ingen barn går alene rundt på Halloween-kvelden.

Maskelesere

I går så jeg en dokumentar om autisme på NRK TV. «Autisme fra innsida» Det handlet om mennesker med autisme, og det ble laget film hvor de selv forklarte hvordan det føles å være dem. En virkelig bra serie som kan anbefales.


Men det er ikke autisme jeg skal skrive om i dag, men om det autister blir veldig slitne av. Nemlig det sosiale, og det å lage masker, eller speile seg i andre.
Dette er noe de må gjøre om de skal klare å fungere mest mulig «normalt». Altså klare, for å bli en av de andre. Men ved å gjøre dette, måtte de skjule den de egentlig var.


Jeg tenkte at det er jo noe alle gjør, i større eller mindre grad. Men blir vi også slitne av det?


Å speile andre?


Jeg jobber i butikk, og har gjort det i veldig mange år. Jeg elsker det. Og jeg er veldig flink til å speile andre. Det er noe jeg er stolt av. En yrkesstolthet.


Jeg ser andre. Vet hvordan andre er. Leser andre bak masken deres. Jeg behandler dem slik de vil. Tar hensyn.
Jeg er rask med de travle. Tar meg tid med de som gjerne vil ha en liten prat. Jeg er saklig med de som har konkrete spørsmål.


Men det er kanskje ikke så bra for oss selv?


For hva skjer når vi hele tiden speiler andre?

Vi lærer andre å kjenne. Vi kjenner igjen humøret deres. Og vi kjenner igjen hvordan de ulike personene er. Men kjenner vi oss selv?


Folk vil elske å prate med oss, fortelle oss ting og være en hyggelig bekjent, fordi vi lytter og vi ser dem.


Men venn? Nei.


De kjenner oss jo ikke.

Vi er bare bekjente. Noen de kjenner overfladisk. Vi har aldri gitt dem muligheten til å speile oss. Vise hvem vi er. De vet rett og slett ikke hvem vi er. Ikke sånn egentlig. Ikke nok til å se oss, eller bli glad i oss. Vi er hyggelige. Bare det.


Vi er maskelesere


Vi bryr oss om andre, så mye at vi glemmer å vise hvem vi selv er. Er det derfor vi blir så slitne? Fordi vi er for opptatt av å huske alle tegn og regler som viser hvem andre er?

Akkurat slik autister gjør.

Kanskje helt ubevisst?

Kanskje vi lærte dette som barn, for å overleve i et vanskelig miljø? Kanskje vi måtte lære å lese mor eller fars humør, for å vite hvordan vi skulle oppføre oss? Slik at vi lærte å holde mye av oss selv inni oss? Det var ikke plass til den vi egentlig var. Vi måtte tilpasse oss det som var rundt hele tiden.


Har vi egentlig mye å lære av autistiske personer?


De vet jo at de blir slitne av å speile andre. Av å huske alle regler for hvordan andre er og prater. Men vet vi det? At ved å speile andre for mye, så blir vi også utslitte.


Er vi klar over at ved å tilpasse oss andres personlighet, mister vi vår egen mer og mer.

Vi tenker for mye på andres behov, enn våre egne. Vi gir energi til andre, men får lite tilbake.
Vi holder for mye av oss selv tilbake. Vi er lukket.
Kan det være derfor vi mister energi og blir slitne?

Kan det være så enkelt? Og vanskelig?