The Old Oak er en britisk film som virkelig kan anbefales. Den er bekk mørk, samtidig som den er vakker. Vakker fordi den beskriver de viktige tingene i livet på en flott og troverdig måte.

Handlingen er fra et fattig arbeiderstrøk nord i England, hvor folk har mer enn nok med seg selv. Det er så lett å slå nedover isteden for å kjempe.

Filmen beskriver livet når det tar oss, og alt ser helt mørkt ut. Den handler om svik, sinne og hat, som ikke får utløp der det skal. Den handler om å overleve på tross av alt.

Men den handler også om hvor viktig vennskap, samhørighet og felleskap er. Hvor viktig det er å ha tro og håp om noe bedre.

Filmen viser hvor mye et felles måltid, og et vennskap mellom en eldre pub-eier og en ung syrisk kvinne, kan forandre et samfunn.

I filmen sier de at når man spiser sammen, blir man venner.

Jeg har også personlig opplevelser hvor viktig felles måltider er for følelsen av samhørighet og fellesskap.

Jeg har mange syriske venner, og for dem er dette veldig viktig.

Å takke nei til mat som blir tilbydd deg, er veldig dårlig oppførsel.

Dette hadde jeg i bakhodet da jeg reiste til Polykastro nord i Hellas for å jobbe som frivillig flyktninghjelper i juni 2016.

Vi jobbet i et stort telt inne i leieren Nea Kavala om dagen. Når vi hadde pause, gikk vi gjerne rundt og hilste på de som bodde der.

Da ble vi veldig ofte bydd inn på te og frukt i teltene de bodde, og noen ganger også på mat.

Det føltes nesten litt flaut å ta imot. De hadde ingenting, og vi alt, føltes det som. Men jeg hadde også denne vissheten om at det for dem var en ære å få besøk, så jeg gjorde det. Jeg var deres gjest.

Faktisk så tror jeg dette var den beste og viktigste hjelpen vi kunne gi dem.

Vi ga dem oss. Vi ga dem noen som så dem.
Vi ga dem respekt. Vi behandlet dem som vanlige mennesker.

De spurte om livet vårt, landet vårt, og de fortalte om sitt. De viste oss bilder av barna, av familien, hjemmet, livet de hadde før de måtte reise fra alt. Vi lyttet. Vi brydde oss. Vi var der.

Jeg tror det var mye viktigere enn å få utlevert klær og ting.

Derfor gjorde jeg det samme da jeg kom hjem. Jeg ba noen norske venner til mottaket i byen, og vi laget oss et felles måltid. Det skal så lite til, og betyr så mye.

Fremmede ble venner.