Stikkordarkiv: venner

The Old Oak

Legg igjen en kommentar

The Old Oak er en britisk film som virkelig kan anbefales. Den er bekk mørk, samtidig som den er vakker. Vakker fordi den beskriver de viktige tingene i livet på en flott og troverdig måte.


Handlingen er fra et fattig arbeiderstrøk nord i England, hvor folk har mer enn nok med seg selv. Det er så lett å slå nedover isteden for å kjempe.


Filmen beskriver livet når det tar oss, og alt ser helt mørkt ut. Den handler om svik, sinne og hat, som ikke får utløp der det skal. Den handler om å overleve på tross av alt.


Men den handler også om hvor viktig vennskap, samhørighet og felleskap er. Hvor viktig det er å ha tro og håp om noe bedre.


Filmen viser hvor mye et felles måltid, og et vennskap mellom en eldre pub-eier og en ung syrisk kvinne, kan forandre et samfunn.

I filmen sier de at når man spiser sammen, blir man venner.

Jeg har også personlig opplevelser hvor viktig felles måltider er for følelsen av samhørighet og fellesskap.


Jeg har mange syriske venner, og for dem er dette veldig viktig.

Å takke nei til mat som blir tilbydd deg, er veldig dårlig oppførsel.


Dette hadde jeg i bakhodet da jeg reiste til Polykastro nord i Hellas for å jobbe som frivillig flyktninghjelper i juni 2016.


Vi jobbet i et stort telt inne i leieren Nea Kavala om dagen. Når vi hadde pause, gikk vi gjerne rundt og hilste på de som bodde der.

Da ble vi veldig ofte bydd inn på te og frukt i teltene de bodde, og noen ganger også på mat.


Det føltes nesten litt flaut å ta imot. De hadde ingenting, og vi alt, føltes det som. Men jeg hadde også denne vissheten om at det for dem var en ære å få besøk, så jeg gjorde det. Jeg var deres gjest.


Faktisk så tror jeg dette var den beste og viktigste hjelpen vi kunne gi dem.

Vi ga dem oss. Vi ga dem noen som så dem.
Vi ga dem respekt. Vi behandlet dem som vanlige mennesker.

De spurte om livet vårt, landet vårt, og de fortalte om sitt. De viste oss bilder av barna, av familien, hjemmet, livet de hadde før de måtte reise fra alt. Vi lyttet. Vi brydde oss. Vi var der.


Jeg tror det var mye viktigere enn å få utlevert klær og ting.


Derfor gjorde jeg det samme da jeg kom hjem. Jeg ba noen norske venner til mottaket i byen, og vi laget oss et felles måltid. Det skal så lite til, og betyr så mye.

Fremmede ble venner.

Maskelesere

Legg igjen en kommentar

I går så jeg en dokumentar om autisme på NRK TV. «Autisme fra innsida» Det handlet om mennesker med autisme, og det ble laget film hvor de selv forklarte hvordan det føles å være dem. En virkelig bra serie som kan anbefales.


Men det er ikke autisme jeg skal skrive om i dag, men om det autister blir veldig slitne av. Nemlig det sosiale, og det å lage masker, eller speile seg i andre.
Dette er noe de må gjøre om de skal klare å fungere mest mulig «normalt». Altså klare, for å bli en av de andre. Men ved å gjøre dette, måtte de skjule den de egentlig var.


Jeg tenkte at det er jo noe alle gjør, i større eller mindre grad. Men blir vi også slitne av det?


Å speile andre?


Jeg jobber i butikk, og har gjort det i veldig mange år. Jeg elsker det. Og jeg er veldig flink til å speile andre. Det er noe jeg er stolt av. En yrkesstolthet.


Jeg ser andre. Vet hvordan andre er. Leser andre bak masken deres. Jeg behandler dem slik de vil. Tar hensyn.
Jeg er rask med de travle. Tar meg tid med de som gjerne vil ha en liten prat. Jeg er saklig med de som har konkrete spørsmål.


Men det er kanskje ikke så bra for oss selv?


For hva skjer når vi hele tiden speiler andre?

Vi lærer andre å kjenne. Vi kjenner igjen humøret deres. Og vi kjenner igjen hvordan de ulike personene er. Men kjenner vi oss selv?


Folk vil elske å prate med oss, fortelle oss ting og være en hyggelig bekjent, fordi vi lytter og vi ser dem.


Men venn? Nei.


De kjenner oss jo ikke.

Vi er bare bekjente. Noen de kjenner overfladisk. Vi har aldri gitt dem muligheten til å speile oss. Vise hvem vi er. De vet rett og slett ikke hvem vi er. Ikke sånn egentlig. Ikke nok til å se oss, eller bli glad i oss. Vi er hyggelige. Bare det.


Vi er maskelesere


Vi bryr oss om andre, så mye at vi glemmer å vise hvem vi selv er. Er det derfor vi blir så slitne? Fordi vi er for opptatt av å huske alle tegn og regler som viser hvem andre er?

Akkurat slik autister gjør.

Kanskje helt ubevisst?

Kanskje vi lærte dette som barn, for å overleve i et vanskelig miljø? Kanskje vi måtte lære å lese mor eller fars humør, for å vite hvordan vi skulle oppføre oss? Slik at vi lærte å holde mye av oss selv inni oss? Det var ikke plass til den vi egentlig var. Vi måtte tilpasse oss det som var rundt hele tiden.


Har vi egentlig mye å lære av autistiske personer?


De vet jo at de blir slitne av å speile andre. Av å huske alle regler for hvordan andre er og prater. Men vet vi det? At ved å speile andre for mye, så blir vi også utslitte.


Er vi klar over at ved å tilpasse oss andres personlighet, mister vi vår egen mer og mer.

Vi tenker for mye på andres behov, enn våre egne. Vi gir energi til andre, men får lite tilbake.
Vi holder for mye av oss selv tilbake. Vi er lukket.
Kan det være derfor vi mister energi og blir slitne?

Kan det være så enkelt? Og vanskelig?

Jeg er rik!!!

Legg igjen en kommentar

Jeg er takknemlig! Jeg er født i et trygt land. Jeg slipper å være redd hele tiden. Jeg slipper å lure på om dette er dagen jeg skal dø, når jeg slår opp øynene om morgen. Jeg har tak over hodet, uten å være redd for at det skal bombes i stykker mens jeg sover. Jeg har mat på bordet hver dag, og jeg spiser noen ganger mer enn jeg har godt av. Jeg er en av dem som vant i Lotto da jeg ble født! Jeg bygde ikke landet. Det gjorde de før meg… og oljepengene. Jeg var heldig der.

Når alt blir borte

Når alt blir borte, må du finne på noe. Når halve leiligheten er bombet vekk når du kommer hjem fra jobb, så er tiden inne til å finne et nytt sted å bo. Når du går helt rolig sammen med en venn, og plutselig får vennen revet fra deg av to militære, som mishandler han til det ugjenkjennelige, da er det på tide å reise et annet sted å pleie vennskap.

Jeg har venner fra hele verden i min bekjentskapskrets. De fleste av dem mennesker som har vært på flukt. Mennesker med hver sin historie, hver sin grunn til å forlate alt og alle de er glad i. Familier blir splittet, drept, hjemmene deres ødelagt. Gode minner, blir erstattet med traumer. Ingenting blir som før. Ikke her, og ikke om de reiser tilbake engang.

De flykter for å få en fremtid hvor de slipper å være redde. Et trygt liv i frihet for seg, for familien sin, for barna sine. Det finner de ikke lenger i sitt eget land.

En åpen hånd

De aller fleste menneskene på flukt jeg kjenner, kommer fra Syria. Fra en borgerkrig. Den verste krigen av alle, hvor de må kjempe mot sine egne. Jeg kjenner folk fra tre ulike sider, og alle med det til felles, at de ikke vil drepe sitt eget folk. De kom med åpen hånd, men vi er et skeptisk folkeslag. Mange vegret seg for å ta i mot den. Hva om de ikke var så høflige og gjestfrie som de utga seg som? Hva om de skjulte noen skumle hensikter? Heldigvis ser det ut til at flere og flere innser at det er veldig mange flotte mennesker som kommer hit som flyktninger.

Flyktningvenn

Selv ville jeg bli flyktningvenn, og meldte meg på kurs. Jeg fikk aldri tildelt en flyktning, så jeg måtte finne dem selv. Jeg fant et helt mottak med flyktninger, og var der flere ganger i uka i flere år. En flott gjeng, som stadig var i forandring, etter hvem som måtte flytte ut, og hvem nye som kom inn. Noen hadde flyttet 5-6 ganger etter de kom til Norge. Ærlig talt så forstår jeg ikke hvorfor dette ble gjort?

Guttene mine og jeg

Den første tiden

En av dem sa til meg i ettertid at han ikke visste hvordan han skulle ha overlevd den første tiden i Norge, om det ikke hadde vært for meg. Han hadde nok det, men den første tiden for dem var vanskelig.

Visstnok hadde de kommet frem hit de skulle, men problemene ble ikke borte for det. Det var nok å bekymre seg for. De hadde alle noen som var igjen, eller i fengsel. Det kom alltid noen bomber, og det er ikke lett å sitte her, mens de som betyr noe må leve i frykt.

Ikke hadde de penger (70kr pr dag). Ikke kunne de språket. De visste ikke noe om kulturen vår. De var helt umulig å bli kjent med nordmenn. De var bekymret for familien som fremdeles var i hjemlandet. De var redde for å få avslag. Og de hadde ingenting å finne på, da de ikke fikk lov til å jobbe.

Jeg kom inn i livet deres som et avbrekk, vil jeg si. De kom ut av rommene sine når jeg kom, pratet (de som kunne engelsk oversatte for de andre), laget mat, te, kaffe, spilte kort, lærte norsk, spurte meg om alt mulig rart om kulturen vår, om språket vårt. De sang og spilte sanger fra hjemlandet sitt, lærte meg å danse deres folkedanser, så på bilder av hjemsted og familie.

Jeg tok de med på turer, hjem, på stranda, på diskotek og vi hadde så mye moro. Jeg hjalp dem med å lese offentlige dokumenter, bestille på nett, få bankkonto, bestille togbilletter, snakket og skrev brev til UDI og mer.

En gang hadde guttene til og med ordnet med Surprice party for meg på bursdagen min, og de kom med den utrolige historien, for å få meg til å komme akkurat når jeg skulle. Jeg gikk fem på. Trodde ikke de skulle gjøre noe sånt.

De hadde slukket lyset, pyntet kaker og jeg ble møtt med tente lys og bursdagssang. Er det noe rart til jeg er glad i disse guttene?!?

Kanskje har dette gjort at den første tiden deres, ble litt lettere, men jeg vil vel si at de ga meg mer tilbake enn jeg ga. Jeg vil si at denne tiden har vært en av de aller beste i livet mitt.

Etter hvert flyttet de rundt omkring i Norge, gikk på skoler, utdannet seg og fikk jobber, så det ble litt stress å besøke alle. Jeg sa det var bedre når de bodde på mottaket. Da var de samlet, men det er de IKKE enige i. Nå har alle minst en jobb, og hverdagen er travel. Det er slik det skal være.

Jeg har jevnlig kontakt med flere av dem, har vært i tre syriske bryllup og føler virkelig at livet mitt har blitt mye rikere etter jeg ble kjent med alle disse flotte menneskene.

Vi er likere enn vi tror. Det handler bare om å respektere hverandre.