Verdighet er å være NOEN

Jeg er ingen lenger

Mine tanker går på repeat, til de slutter å komme.

Jeg eksisterer.

Kun det.

Ingen bryr seg

Det er jeg som bærer skammen over å leve som dyr.

Jeg har ingen stolthet lenger

Når alt jeg hadde bygd opp, ble bombet vekk

Når alt jeg hadde jobbet for, ble borte

Når jeg ikke kunne ta vare på familien min lenger

Når jeg ikke engang hadde et hjem i et land jeg kunne være i.

Da hadde jeg ingenting annet enn frykten igjen

Frykten for livet

Frykten for fremtiden

Frykten for nuet

Hver natt våkner jeg av mine egne eller andres skrik.

Rop som ruver ut i den bekkmørke natten

Og fyller kroppene med angst

Angst for marerittet, fortsettelsen. livet.

Barna ligger sultne og våte

Redde for mørket, legger de seg tett inntil meg

Med sine tynne skabbete kropper

Håper at rottene ikke vil bite denne natten.

Ingen føler verdighet

Solen skinner. Det er morgen.

Teltet er klamt. Svetten renner.

Magen skriker. Er det nok mat i dag, mon tro?

Jeg står der i timevis, mens sola steker, og får noe smakløs mat å fylle magen.

Tomme blikk, møter apatiske øyne.

Alle drømmene er glemt.

Håpet er borte.

Jeg spiser i taushet, i stanken av kloakk og søppel.

Skamfulle over livet jeg tilbyr dem jeg elsker.

Det finnes ingen verdighet her

I Moria, helvete på jord

– Line Møller